Vakuum

en uke

Jeg hadde en klar forestilling av sorg, og hvordan den skulle være. Litt sånn som på film; fullstendig oppløst i tårer, ingen matlyst, søvnløse netter, så vondt i sjela at smerten blir fysisk, ute av stand til å fungere, ute av stand til å finne mening i livet, ute av stand til å stå opp om morgenen.

Så. Si meg.

Hvorfor klarer jeg å stå opp hver morgen? Hvorfor synger jeg fortsatt i bilen? Hvordan kan jeg le? Hvorfor griner jeg ikke mer? Hvordan kan jeg spise? Hvorfor sovner jeg hver kveld?

Jeg gråter nesten ikke. Jeg føler ikke noe som helst. Jeg bare eksisterer og beveger meg rundt som et hvileløst skall. Vet ikke hvor jeg skal, hva jeg skal gjøre, hva jeg vil, og når en dag har gått husker jeg knapt hva jeg har gjort, hvem jeg har møtt og hvor jeg har vært. Så på én måte fungerer jeg vel ikke, men hvor er tårene mine? Hvorfor reagerer jeg ikke? Hvor lang tid skal det ta før denne apatiske bobla jeg befinner meg i sprekker?

Til uka er det begravelse. Jeg gruer meg så jævlig. Det blir så endelig, så definitivt. Men det er vel det jeg trenger for å våkne.

vil jeg egentlig våkne?

11 kommentarer

  1. Det er ingen riktig eller gal måte å sørge på, Marie. Du håndterer din sorg slik du til enhver tid trenger å håndtere den. Det har ingen mening i å stille spørsmålstegn ved måten du gjør det på nå.

    Pappa’n din vil alltid være med deg i alt du gjør og måten du løser oppgavene dine i livet vil alltid bære preg av alt han har lært deg. ❤️

    På tirsdag vil veldig mange være med deg i tankene, Marie. Jeg håper det vil hjelpe deg litt.❤️

  2. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Slik jeg har opplevd det å miste noen, er at man en stund er i en apatisk/sjokkaktig tilstand. Kall det kanskje benektelse – denne hendelsen går jo over? Snart sees vi? At det er en hendelse som order seg – som ikke er endelig. Slik har jeg både følt det før og etter begravelse. Noen ganger tar erkjennelsen av endeligheten dager – andre ganger uker. Andre ganger har jeg kjent på en slags følelse av å være lettet – at en jeg er glad i har fått hvile. Ikke mer vondt, ingen smerter. Å unne noen hvilen kan kanskje hjelpe litt på sorgen man selv føler ved tapet. Om det kan gi mening?

    Uansett; ta vare på deg selv og de gode øyeblikkene midt oppi alt <3

  3. Som om jeg skulle skrevet det selv.. Jeg hadde det på akkurat samme måte for to år siden da min pappa døde. Jeg bare fungerte. Tårene kom i/etter begravelsen. Og i det stille, for meg selv, titt og ofte, enda… og det er sånn min sorg funker, og det er helt i orden. Sorg er sorg, i uansett form den kommer i. Jeg sender deg gode tanker og kjærlige klemmer. La kroppen, hodet og hjertet gjøre som de vil.. <3

  4. <3<3<3 Så lei meg på dine vegne, Marie. Sender masse gode tanker. Stor klem

  5. Alle har forskjellige måter å reagere på, så ikke funder så mye på det ❤
    Sender mange klemmer.

  6. Wenche Jensen

    Dere har levd med sorgen så lenge, det er nok den store reaksjonen ikke er kommet. Men den kommer nok. Inntil da; ta ét kvarter om gangen❤️

  7. Det finnes ingen rett og galt med sorg. Man må ikke gråte og legge seg ned for at det skal «telle» som sorg. Når jeg mistet bestemor, var det begravelsen som ble vendepunktet. Når hun døde, sa jeg «OK» og sovnet. Og dagene etter løp jeg rundt og ordnet alt som må ordnes, ryddet leiligheten hennes, ordnet begravelse, sa opp abonnement, osv. Det gikk helt «fint». Så kom begravelsen og jeg grein som en foss. Husker ingenting av den nå i ettertid. Det var vel det som gjorde det så endelig. Men det trenger ikke være sånn! Kanskje gråter du aldri, og det er helt greit! Du var glad i mannen, det er det eneste som teller.

  8. Karoline

    Kjenner meg også igjen fra da bestemoren min døde. Jeg gråt ikke ordentlig før mange måneder etterpå da jeg var i kirken i en vanlig gudstjeneste. Plutselig da kom en foss av tårer jeg ikke klarte å stoppe. Over alt som hadde vært og alt som aldri ville komme tilbake. Før det var jeg trist, men mer rasjonell og fornuftig trist hvis det går an å si. Det var så mye som skulle ordnes etter at hun døde, jeg hadde mye ansvar i begravelsen, og jeg gråt ikke en tåre der. Er ellers en som gråter veldig lett. Ta en dag av gangen. Nyt den fine sommeren hvis du klarer Dette må du ikke stresse med. Kanskje vil du i ettertid skjønne reaksjonen din mer. God klem

  9. Mykje fint som er skrevet av andre før meg, ser eg. Det er jo sant at ein sørger forskjellig, skjønar likevel at du lurar. Uansett er det ikkje noko feil den eine eller andre måten.
    Tenkte óg (som Wenche) at du har jo levd i ventesorgen så lenge, kanskje det er ein glidande overgong? Det er jo ikkje så nøye eigentleg. Det er som det er.
    <3

  10. Karoline

    Sorg er som mennesker – det kommer i alle former og tilstander. Ingen er feil. Tenker så inderlig på deg og dine. sender tonnevis med kjærlighet din vei.

  11. Marie, du må skrive bok..! Har ikke ord for hvordan ordene dine treffer meg. Du er vidunderlig.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *