Måneskinn

Jeg ble liggende i mørket på sofaen og se i taket mens tankene spant av gårde til Beethoven sin moonlight sonata, en av de få klassiske stykkene som ble værende igjen på spillelista mi etter studietiden, for den er så innmari vakker og vond, og ikke visste jeg at det var din favoritt óg, men mamma fortalte meg tilfeldigvis det, så nå vet jeg, og jeg hører på den så ofte jeg er i stand til det, og føler plutselig at du er i den.

Vi møtes på en måte, pappa og jeg, i de vemodige tonene fra Beethoven. For det viser seg at vi falt for den samme, uten å vite om hverandre, som far så datter, og nå har vi en slags møteplass de gangene jeg savner deg litt ekstra.

3 kommentarer

  1. Marie! Jeg kjenner deg ikke, men jeg føler jeg kjenner deg litt likevel. Jeg holder pusten mens jeg leser bloggen din for tida, det er vondt, men det er på en rar måte godt når jeg ser for meg alle styrkeklemmene jeg sender over med bastøferga (og som du vet går den ganske mange ganger om dagen).
    Livet. Tenker på dere <3

    1. <3 tusen takk for fine ord, Christina! Nå kommer jeg til å tenke på deg og de klemmene hver gang ferga kommer inn :’) det varmer!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *