Undergangen

«Du gikk rundt klokka tolv, etter å ha sittet og studert klokka på telefonen din en god stund», lo hun.

Jeg lo selv, der vi satt og gikk gjennom fredagens mer eller mindre ufrivillige eventyr. Jeg hadde blitt så full. Skikkelig full. Jeg hadde gått fra Dubliner rundt klokka tolv, fortalte hun meg, for å rekke siste tog hjem til Moss – kvart på ett. Det var bare et kvarters gange til togstasjonen, så jeg hadde trippel margin, god tid til å finne riktig plattform og komme meg på riktig tog. Herregud, jeg tar jo dette toget til og fra Oslo hver eneste dag – fra nøyaktig samme spor, hvor vanskelig kan det være?

Det viste seg å være helt umulig den kvelden. Jeg snublet inn på feil tog. Oppdaget det riktignok før det ble altfor galt, og hoppet av igjen på en stasjon som fremdeles er et mysterium. Jeg aner fortsatt ikke hvor det var jeg endte opp den natten. Jeg husker knapt hvordan det så ut rundt meg, utover at det var bekmørkt, iskaldt og at telefonen min var i ferd med å gå tom for batteri.

Jeg ringte fortvilt det eneste mennesket jeg tenkte hadde bil og kanskje en liten mulighet til å hjelpe meg hjem igjen. Det kunne han ikke.

Og derfra gikk det fra bekmørkt til helsvart.

Resten er bruddstykker. Hysterisk gråt. En tsunami av håpløshet. Sorg. Sinne. Fortapelse. Faen ta hele jævla livet, jeg klarer ikke dette. Jeg klarer ikke.

«Jeg klarer meg, det ordner seg», nærmest hvisket jeg mens tårene rant stille, prøvde å høre optimistisk og normal ut på telefonen, men jeg var fullstendig gjennomsiktig og stemmen min la ikke skjul på dét.

«Unnskyld for at jeg ringte så sent – jeg er jo ikke ditt problem lenger, men takk for at du svarte. Jeg sier fra når jeg er hjemme, det går bra. Det ordner seg, hadet».

Jeg la på med et løfte om å sende melding når jeg hadde kommet meg trygt hjem.

Stillhet.

Jeg satt igjen som et vrak på bakken i den kalde snøen. Telefonen døde fra meg, jeg hadde grått av meg all sminken på vei ned mot bunnen, og jeg ante virkelig ikke hvor jeg var. Det eneste jeg visste om stedet var at der kunne jeg ikke bli, så jeg kom meg skjelvende på beina og prøvde å orientere meg. Noen lagerbygg, en bilvei. Jeg husker ikke hvor langt jeg måtte gå, men jeg fant en motorvei på et tidspunkt. Stilte meg opp langs kanten og strakte ut en iskald tommel. Brydde meg ikke om min egen sikkerhet, brydde meg ikke om noe som helst, jeg ville bare hjem. Jeg ville bare sove. Og våkne opp igjen til en verden som ikke var så forbanna helsvart.

Jeg ble plukket opp den kvelden. Haiket med en totalt ukjent, men snill fyr som slapp meg av i Oslo. Derfra tok jeg taxi tilbake til Moss, jeg husker at sjåføren lot meg være DJ og fikk meg til å smile, før han rakte meg en kvittering på 2000 kroner som jeg senere har ledd høyt av og avfeid som et vanvittig fyllaeventyr, den kvelden jeg gikk på feil tog og måtte ta taxi helt hjem. Hvor full og fjern går det an å bli, hæ?

Sannheten er at den kvelden nådde jeg bunnen i en sorg som føltes bunnløs, forsterket og forverret av altfor mange glass med alkohol. Glass jeg aldri burde ha rørt i den tilstanden jeg i utgangspunktet befant meg i.

Verden slik jeg kjente den raste sammen da pappas sykdom tok oss alle et trinn videre, et trinn jeg overhodet ikke var klar for, et trinn jeg ikke klarte å komme helskinnet over på på den tiden. Jeg hadde ikke rukket å stable meg på beina igjen, den fredagen på nyåret, og gikk rett i bakken – i dobbelt betydning – da jeg søkte midlertidig trøst i bunnen av en Proscecco-flaske.

Men fra bunnen kan det heldigvis bare gå oppover, er det ikke det de sier?

Jeg våknet lørdagsmorgen og så matt på restene etter kvelden i forveien. Et forgrått fjes i speilet, en bankkonto to tusenlapper spinklere, en telefonlogg som aldri burde blitt skrevet, og store, sorte hull i hukommelsen, og jeg tenkte herregud, Marie. HVA ER DET DU DRIVER MED?

Men selv om den fredagskvelden skulle bli den mørkeste i livet mitt så langt, ser jeg tilbake på den nå og tenker at den måtte til for at jeg skulle finne lysbryteren. Det gikk opp en lyspære for meg i svarte natta, eventuelt morgenen etterpå, og jeg skjønte at jeg hadde det verre enn jeg ville innrømme i edru tilstand. Jeg taklet ikke min nye virkelighet så veldig bra, og det var den jeg burde tatt tak i – ikke enda en flaske.

Det begynner å bli lenge siden «eventyret». Og jeg er på beina igjen, det går bra. Jeg skåler igjen, uten å bokstavelig talt falle i grus på den andre siden av festen. Den nye virkeligheten er ikke lenger ny, og jeg takler den fordi jeg ikke har noe annet valg.

Men jeg har et valg når det kommer til måten jeg takler ting på, og er det noe «eventyret» lærte meg så er det hvordan det ikke skal gjøres.

Poenget mitt med historien: Aldri drikk når du ikke har det så bra. Alkohol løser ingen problemer, det døyver ingen smerte, det gjør bare vondt verre og hjelper ingenting. Gammel visdom, jeg vet, men når du står i noe du ikke orker å stå i er det fort gjort å sette seg ned på en pub istedet, smile tappert og flykte for en kveld.

Bli stående heller. Så slipper du å måtte takle både anger og skam, i tillegg til det du i utgangspunktet satt deg ned for. Alkohol løser ingen problemer.

12 kommentarer

  1. <3

    1. supermarie

      <3

  2. du skriver så fantastisk… <3

    1. supermarie

      <3 tusen takk, fine deg!

    1. supermarie

      <3

  3. det der er en samling bokstaver som alle burde lese!
    takk for at du har skrevet de <3

    1. supermarie

      Tusen takk selv, for fin kommentar <3

  4. Åh… Tusen takk. Jeg er selv inne i en ganske vanskelig periode i livet nå, og da jeg leste dette… jeg tror jeg trengte det. Det hjalp, på en måte. Særlig siden du skriver om fortid, og om det å reise seg igjen. At det går. For jeg har tenkt tanken på at nå! Nå må det snart gå oppover snart, for det har vært så mye motstand i det siste at jeg begynner å tro at ‘dette er sjølva livet’…

    1. supermarie

      Åh du <3 Det går, hang in there! Sender deg all verdens styrke <3

  5. <3

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *