Voksen er en illusjon

«Tenk når vi blir voksne og eier vår egen leilighet og kan slenge fra oss nøkkelen i gangen og så er det VÅRT EGET», sa bestevenninna mi entusiastisk. Vi gikk på barneskolen eller ungdomsskolen, og jeg husker jeg forestilte meg alt sammen i mitt stille sinn; en eldre versjon av meg selv komme inn ytterdøra, slenge fra meg nøklene i en skål på en benk i gangen, et helt fritt og selvstendig individ i verden. Voksen.

Og så er vi plutselig her. Kommer inn døra, slenger fra oss nøkler som er våre, vasker klær og henger de opp på stativ mens vi prater i telefonen med andre voksne, og utenfra er det akkurat sånn jeg så for meg at det skulle være å bli voksen, mens på innsiden føler jeg meg like liten som da jeg drømte om det hele. Jeg har fortsatt en post-it-lapp på kjøleskapet med oppskriften på hvordan jeg koker et egg.

Vi har liksom blitt voksne nå. «Voksen», det ordet er så fylt med ansvar og klokskap og fasit på alt, den tryggheten hvor vi bare kunne «spørre en voksen», så ville alt ordne seg, men så viser det seg å bare være en illusjon alt sammen, og at ordet egentlig er helt tomt. Vi er bare mennesker alle sammen, som lever og lærer og erfarer, uansett alder, og det å innse at mamma også har vært ung, det at hun ikke er et overmenneske som alltid har vært voksen, og det at pappa også var nyfødt en gang i tiden, og faktisk ikke kan alt og vet alt, hvor himla vondt gjorde ikke det?

Som liten satt jeg og betraktet mammas dameselskap med rynket panne og tenkte at de var så voksne, der satt de voksne og drakk kaffe og snakket sammen om voksenting, så kjedelig, og nå er jeg liksom voksen selv og drikker kaffe hos venninner men vi er jo faen ikke voksne for fem flate øre, vi snakker om de samme tingene vi gjorde da vi var femten, om kjærlighet og hvem faen er vi og hvordan navigerer vi egentlig i denne verden, hvorfor er alt så vanskelig og usikkert, hvorfor vet vi ikke mer, hvorfor kan vi ikke mer og hvorfor klarer vi ikke være voksne sånn som de voksne var da vi var små? Vi bor i egne leiligheter, egne hus, vasker klær og lager mat men jeg føler at vi juger hele gjengen. Faker det hele, vi blir aldri voksne på samme måte som de voksne i mine øyne en gang var og jeg får voksesmerter i hodet av å tenke på at «spør en voksen» snart ikke er et alternativ, for jeg er gammel nok til å liksom skulle vite best selv.

Og så er jeg livredd for at noen andre skal se opp på meg og tenke at jeg er den voksne de kan spørre, for jeg er jo ikke egentlig voksen, det er jug alt sammen, og jeg har ingen svar å gi, og jeg lurer på om vi noensinne kommer til å føle oss voksne, sånn de voksne var da vi var små, eller om vi bare fortsetter å mate en illusjon.

Mamma? VAR du noengang voksen, eller bare latet du som – du også?

24 kommentarer

  1. Jeg sa til mamma her om dagen, jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å føle meg voksen. Hun svarte at hun, i en alder av 50+, fortsatt ikke føler seg helt voksen.
    Inni meg føler jeg fortsatt at jeg er hun usikre tenåringen på 19 med kjærlighetssorg, og jeg tror nok jeg kommer til å være der noen år til. Selv om jeg egentlig nærmer meg 30.

    1. supermarie

      Feel you! <3 Livet er rart, ass.

  2. Dette! Kjenner meg så igjen. Eg er då ikkje vaksen, kjem aldri til å bli det. Ikkje vil eg det og ikkje veit eg korleis ein er det. Blir vel aldri så klok og allvitande som mamma eller pappa?
    Merkar dette når eg no har «ansvar» for nokre langeleikelevar, sjølv om det berre er nokre få timar i veka. Eg kan då ikkje ha ansvar for det! Kva driv eg eigentleg med? Er vel greit å ikkje gå for mykje inn i dei tankane, ehe.

    1. supermarie

      Hahah, ikke sant. Den «hva er det jeg egentlig driver med»-tanken har jeg KONSTANT!

  3. Dette er alle tankene mine om livet kort oppsummert!! Visste ikke om jeg skulle le eller gråte etter å ha lest det. I mitt eget hode er jeg fortsatt 19 år gammel, ferskvare fra videregående, null peiling på økonomi, kjærlighet, matlaging, livet generelt. Men jeg har valgt et yrke der jeg jobber med barn – og da blir man den voksne personen barn spør når de skal «spørre en voksen». For dem er jeg voksen, men jeg er ikke voksen på ordentlig, og det er en veldig rar følelse. Jeg er den som skal vite svaret på alt barn lurer på, samtidig som jeg ringer mamma for å spørre hvordan man vasker vinduer eller lager brun saus.

    1. supermarie

      Haha, ja det er helt sprøtt.

  4. Som om jeg skulle sagt det selv! Er også 90-modell og har master, fast jobb og egen leilighet, men voksen? Nei, overhodet ikke:)

    1. supermarie

      Haha, godt å vite at vi er flere!

  5. Denne traff meg.

  6. Ææææ, dette har jeg tenkt så mye på! Var på ferie med foreldrene mine i fjor innså at de bare er mennesker de også. Det har de jo alltid vært, men som barn er de jo allvitere og «de voksne». Men etterhvert som jeg har blitt eldre er vi mer likeverdige på en måte. De er ikke bare min mamma og pappa, men egne individer. Og jeg har spurt dem om de føler seg så gamle som de er, noe de ikke gjør. Som barn tenkte jeg at når man ble 14,15,18,20 år osv så er man voksen, men jeg føler meg ikke som en allvitende voksen i det hele tatt. Jeg jobbet litt på SFO for et år siden, og det var så rart da de små barna kom til meg og spurte om ting, som om jeg liksom var en voksen som kunne svare på sånne voksenting. Jeg føler meg fortsatt som en 15-åring, og hvis man alltid føler seg ung i hodet, hvordan er det da å være 90+ og vite at du skal dø, om du fortsatt føler deg som en 20-åring?! Livet er så rart, hvem fant på det her??!

    1. supermarie

      Hahaha, jaa HVEM fant på det her!?!

  7. Takk! Takk for at det ikke bare er jeg som føler det slik. Og helt ærlig tror jeg mange i foreldregenerasjonen vår også har det på denne måten. Selv om de har passert 50 🙂

    1. supermarie

      Ja, det er det som er så skummelt 🙁 Haha! INGEN ER VOKSNE!

  8. La meg få bekrefte et Kjersti skriver over her. Jeg tror ikke jeg kommer noe nærmere voksen nå, så du har nok rett, Marie. Ingen er voksne!
    Og hvis jeg skal være ærlig så syns jeg det er godt at kunne slippe å vente på at det skal skje en drastisk endring nå. 😀

  9. Jeg også har stusset på det der. Nå er jeg 30. Er det ikke nå jeg skal ha funnet ut av alt? Være kjempeklok og kunne gjøre alt med den sterkeste selvtillitt?
    Og hva kaller man seg nå? Jente? Dame? Kvinne? Alt virker bare feil. Tyveårene er over og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg skulle ha vokst mer. Men om ingen føler seg voksne så kan jeg vel egentlig slappe av litt.

    1. Selvtillit*
      Er det ikke nå jeg aldri skal ha skrivefeil?

  10. For meg har uttykket «spør en voksen» lenge handlet om å spør noen eldre, med mer erfaring. for det er jo faktisk sånn, at hvis en som skal flytte for å studere nå spør deg, Marie, hvor er det lettest å finne tog til og fra oslo? eller hvordan maler jeg kjøkkeninnredningen min? så vet du kanskje dette, ikke fordi du er voksen, men fordi du har gjort det før. opplevd det selv.
    andre ting må du kanskje spør noen om, og etter hvert lærer du kanskje det og. ting jeg for ett/to/tre år siden ikke ante noe om er kanskje selvfølge nå. Sånn er det nok for deg og? Selv om du trenger post-it for å koke egg.
    Jeg tror alle er barn, ingen er voksne. og motsatt. selv om jeg ofte tenker «hva er det jeg driver med?!»

    1. supermarie

      Ja, det er helt sant. Takk for fin kommentar!

  11. Digger bloggen din og leser den hver dag <3 Nå er det lenge siden jeg har sett et "det beste denne uken"-innlegg med forskjellige artikler, dokumentarer etc. Håper det kommer snart. Ha en kjempefin dag! du er kul

    1. supermarie

      Tusen takk, så hyggelig! <3 Jaa, jeg vet det, har dårlig samvittighet for det 🙁 Den er snart tilbake – jeg lover!

  12. 42 år, og langt fra voksen. Var 3 dager på Rygge (militærleiren) denne uken, og. tok meg i å tenke – tenk hvis Supermarie dukker opp…

    1. supermarie

      Nei så gøy! Var dessverre ikke inne nå 🙁 Kanskje neste gang, hehe!

  13. Denne teksten traff, haha! Jeg studerer medisin, og hver gang jeg er usikker på noe på ferdighetstrening (der vi øver på ulike undersøkelser osv.), så sier jeg litt på tull (men mest på ekte) at «jeg må spørre en voksen». Da svarer alltid veilederen min (han er indremedisiner og allmennlege) at han ikke er helt voksen han heller – så vi får gjøre det beste ut av det sammen.

    1. supermarie

      Haha, åh <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *