Det starter nå

Ingen ny følger på Instagram i dag heller. Ingen ny følger på Snapchat. Ingen ny venneforespørsel på Facebook. Og jeg nekter å tro at du leser bloggen min.

Hvordan funker dette, egentlig? To mennesker som bare møtes sånn, uten å grafse i hverandres fortid, uten å saumfare Internett etter gamle, støvete puslespillbrikker i et forsøk på å sette sammen hele bildet, og ikke bare nøye deg med de små glimtene du har foran deg akkurat her – akkurat nå.

Det finnes så mange måter å følge dagene mine og livet mitt på, men alt du gjør er å spørre. Ansikt til ansikt. I mellomtiden? Stillhet. Uvisshet. Mystikk. Og en sjelden tekstmelding, fordi jeg vet at du hater å skrive dem.

Og derfor blir jeg så glad når jeg først får en.

Alt vi er og har er alltid . Ingen den gang da, ingen blikk over skulderen, ingen spørsmål om hvem jeg var og har vært, den starter liksom nå, historien min. Historien din om meg, Marie. Puslespillet legges ved at jeg gir deg en og en brikke, uten at du maser, uten at du spør, men fordi jeg har lyst. Som om du visste hva som skulle til, allerede før du visste hvem jeg var.

Hvordan dette egentlig funker? Jeg aner ikke.

Men det funker.

8 kommentarer

  1. Er det ikke fint..? Jeg liker det litt. Det å lære å kjenne en annen, uten å snoke (hilsen stalker nr1).. det er fint.

    1. supermarie

      Veldig uvant, men jeg liker det! <3

      1. Ja, det er veldig uvant, kjenner meg igjen i det. Har en sånn selv, og det er godt. Lykke til! <3

      2. supermarie

        Takk! <3

  2. <3 Fine ord og historie (framtid) å lese. Lykke til!

    1. supermarie

      <3 takk!

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *