Adjø da

Jeg la meg før klokken ti i kveld, endelig skal jeg få sove ut, smilte jeg til meg selv i speilet mens jeg pusset tennene, og her ligger jeg to timer senere og det er langt over midnatt og jeg har ikke lukket øynene et eneste sekund.

Å tilfeldigvis finne meg selv kastet ut av livet ditt var ikke verdens mest søvndyssende vuggesang, det skal jeg innrømme, for det stakk i magen og eksploderte i tusen spørsmål, som hvorfor og når og hva er vi nå, og det er bare du som har svar, men jeg føler meg plutselig for fremmed til å spørre. Du har jo sikkert dine grunner, du, og jeg lurer på om jeg bare skal bli her ute og akseptere at du har plassert meg her, for det ser ut som du er lykkelig og det gjør meg glad, selv om gleden fikk en liten brist av å føle at et godt vennskap ble låst inn i et annet skap, og plassert på et loft på en ukjent adresse.

Du fikk meg hvert fall til å føle noe igjen, det gjorde du, i en tid jeg ellers føler meg følelsesløs. Men dét er jo en følelse i seg selv, er det ikke?

Det er seks timer til toget mitt går, så jeg skal gjøre et forsøk til i jakten på z’ene. Nå som jeg har tømt systemet mitt for alle de andre bokstavene, burde det ikke være så vanskelig.

4 kommentarer

  1. Takk.

    1. supermarie

      <3

  2. Du skriver så fint ❤

    1. supermarie

      Tusen takk! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *