Tilbake i Rondane – 21 år senere

Bloggen min har blitt en eneste stor dyrkelse av verden – jeg føler jeg starter hvert reiseinnlegg (eller truseinnlegg, som autokorrekten ville ha det til) med «herregud, det er så fint her«, men HERREGUD, det ER så fint her! I dag gikk vi en mil på ski, mamma og jeg, oppover mot Rondeslottet, og dalen vi startet i var fylt med tåke, men så fort vi kom litt lenger opp i høyden sprakk himmelen fullstendig og ble blå, og sola strålte og det glitret overalt i snøen rundt oss. Så innmari vakkert, verken bilder eller ord kan rettferdiggjøre det vi var vitne til der oppe. Jeg koste meg så fælt!

Vi er altså i Rondane. Sist jeg var her var jeg syv år gammel og pappa satt i manuell rullestol og vi skjøv han etter tur oppover i fjellene, for ut på tur skulle vi og fjellene har alltid vært hans domene. Jeg er så takknemlig for at vi gjorde så mye, den lille familien min, mens vi enda hadde sjansen.

Nå er sjansen for lengst blåst, og det gjør vondt bak ribbeina å tenke på at du ikke fikk blitt med på returen hit, pappa. Jeg savner deg konstant, og litt ekstra på turer som det her. Dette er jo ditt rike. Ditt kall. Jeg vet ikke hva fjellene rundt oss heter, og det skulle vært du som pekte de ut for oss, ikke en tilfeldig forbipasserende i skisporet, selv om han var superhyggelig han òg. Det eneste jeg mislikte ved møtet vårt var at han ikke var deg.

Jeg trøster meg med tanken på at jeg går i dine fotspor. At jeg ser det samme som du en gang så. Og du skal vite at du er her med oss. Hvert eneste sekund.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *