Luke 5: Vær en hverdagsengel

Hei, unnskyld, jeg og venninnen min har en bil stående på Ørebekk som vi trenger å komme oss til JEG VET (!!) dere vanligvis ikke kjører lokalruter, altså, men neste buss går ikke før om en time, er det muuulig vi kunne ha sittet på….?

Jeg sier det så fort jeg bare kan, i håp om at hun ikke skulle høre at jeg ba henne om en tjeneste.

-Hopp inn! Ikke noe problem, jeg skal jo samme vei 🙂
-Åh!! Takk! Hvor mye skal du ha?
-Ikke tenk på det! Det er jo på veien! Bussen er jo ikke akkurat full, heller, ler damen i Flybussekspressens skjorte.
Helt tom buss.
-Hva er adressen din? Jeg vil sende blomster. Eventuelt kan du få nummeret mitt, så kan jeg kjøre deg om du trenger sjåfør til en vinkveld en gang. Bare ring meg! Eller vent, når har du bursdag? Hva ønsker du deg? Trenger du barnevakt noen gang, du? Kan jeg få gi deg en klem? Nei, jeg har det! Du blir sikkert stiv i skuldrene av å kjøre buss dagen lang, jeg spanderer massasje. Ja, det gjør jeg. Når som helst – du trenger ikke ha bursdag en gang. Kake? Liker du kake? Har du noen allergier?

Det siste sa jeg selvfølgelig aldri, men hodet mitt spant i den retningen. Jeg vet ikke med dere, men jeg finner det vanskelig å ta i mot andres gode gjerninger. Jeg føler et slags trykkende ubehag. Jeg føler gjeld, samvittighet, at jeg skylder noe, at jeg er til bry. Jeg føler jeg må gi noe igjen – men muligheten blir revet vekk fra meg, for det passer seg bare ikke å spørre fremmede bussjåfører om adressen deres. Og ikke vil jeg påtvinge dem nummeret mitt heller, det hadde liksom blitt litt rart. Jeg blir rett og slett stressa av at fremmede folk, uten hensikt og baktanker, rett ut er snille mot meg. Snille mennesker forventer som regel noe tilbake, enten det er bevisst eller ubevisst, det er mønsteret jeg har vokst opp med. Så når disse forventningene om gjengjeld faller fra mister jeg helt fotfeste. Snillhet går så inn på meg, og det er så godt at det gjør vondt.

Avsnittet over skrev jeg i et innlegg for noen år siden. Snillisme er vidunderlig, og verden blir så innmari fin av det. Av mennesker som bare er snille – uten noen spesiell grunn, de bare ER det. Verden trenger flere som bussdamen! Jeg mener ikke at alle som har en jobb skal gi bort tjenestene sine gratis, men sånne gjerninger som beskrevet over betyr så uendelig mye – selv om det for bussdamen sikkert var så lite.  Så til dere i dag?

Luke 5: Vær en hverdagsengel

Regler: Gjør en god gjerning i løpet av dagen, for en kjent eller ukjent
Forslag: La noen gå foran deg i køen, hold opp døra, tilby deg å gjøre noe for noen som trenger hjelp, lag middag (be en ensom venn/venninne?), gi fra deg setet ditt på bussen til noen som trenger det, hva som helst. Vær snill!
Varighet: ut dagen

Kom gjerne innom og fortell meg hva du gjorde for noen i dag senere <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *