Not all who wanders are lost

Flybillettene til Cuba er sponset av KLM / Jeg er ambassadør for flyselskapet

Nest siste dag i Trinidad hadde vi bestilt frokost til klokken ti på casaen. Frokosten på El gran Azul er som nevnt tidligere helt grei, ingen høydare etter den magiske frokosten til Nina på Casa Nini i Havanna, men absolutt spiselig og vi ble jo mette. Bortsett fra denne dagen. I omeletten vi fikk servert så vi nemlig x antall maur som hadde blitt med i eggeblandingen, og jeg vet at menneskeheta liksom skal bli nødt til å spise insekter i fremtiden, men det kom litt for brått på meg, jeg var ikke helt mentalt forberedt der jeg satt. Så vi nøyde oss med å spise opp brødet, lot maur-omeletten ligge og pilte ut i gatene igjen for å utforske mer av byen i dagslys.

(Lese tidligere innlegg fra Cuba? Du finner alle ved å trykke her)

Vi startet med en time på Internett i wifi-parken. Vi klarte å deale til oss to kort for 5 pesos (50 kr) av guttene på hjørnet, 50 cent billigere enn i Havanna. For å komme på nett på Cuba er man altså avhengig av disse kortene, som egentlig selges i kiosker drevet av staten – men som mange unge gutter har laget seg business ut av; de selger de svart til turister litt billigere på gata. Like skjult og forbudt som om det dreide seg om narkotika, ganske sprø greie for oss som er bortskjemt med gratis wifi i alle kriker og kroker av vårt landstrakte land her hjemme.

Wifi-parken var forresten helt nydelig:

Etter å ha scrollet oss ferdig ruslet vi videre, på jakt etter et klokketårn som Cuba-boka mi hadde sagt at vi måtte dra for å se. Det var ikke så enkelt å få øye på, så vi gikk bare rundt på måfå i håp om å ramle over det før eller siden.

Det var lettere sagt enn gjort, i stedet ramlet vi innom et søndagsmarked:

Etter å ha avslått x antall «special prize for u», gikk vi inn på en tilfeldig restaurant med takterrasse for å spise lunsj og drikke mangojuice; El Rintintin. Kyllingsuppa vi spiste var ganske smakløs og kjedelig, men servitøren var kjekk og utsikten var fin, så vi lot det gå.

Og fra den så vi plutselig klokketårnet vi hadde lett så lenge etter RETT foran oss der vi satt – den var jo bare et steinkast unna hele tiden:

Så etter maten gikk vi dit, det kostet 1 peso per person å komme inn, vi betalte og forsvant opp i tårnet. Det blåste vanvittig mye der oppe, men utsikten var som forventet; helt nydelig; vi så utover hele byen og opp mot fjellene som omringet den. Tårnet het Antiguo Convento de San Francisco de Asis, og pleide å være et kloster en gang i tiden. Nå har det blitt en turistattraksjon, kombinert med et museum som gjenfortalte historien om kampen mot de kontra-revolusjonære på 50-tallet.

Etter å ha rundet hele tårnet og museet, gikk vi hjemover igjen for å hente bøkene våre og lese i central park.

Vi satt der en god stund, før vi havnet på Presidente-fylla igjen (eller brisen, vi ble strengt talt bare brisne) på en lokal restaurant med en håndskrevet meny og en do like ekkel som den i La Boca; et ekkelt avlukke, uten mulighet til å dra ned og uten lås (!) bak disken. JAJA. Det nytter faktisk ikke å være fin på det i Cuba.

Klokka seks hadde vi bestilt middag hjemme på casaen igjen, denne gangen fikk vi fisk med samme tilbehør som dagen før/alltid. Nam! Vi betalte også for hele oppholdet, og forhåndsbestilte taxi tilbake til Havanna dagen etter.

I dagboken min har jeg skrevet «Vil ikke reise! Men vi har enda én uke igjen i Havanna. Den skal nytes <3».

Så lykkelig uviten at det nesten gjør vondt å se tilbake på.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *