Siste kveld med Internett

Skal jeg si dere noe trist? I gjennomsnitt kommer vi til å bruke fem år av livene våre på sosiale medier (kilde). Fem år. ÅR! Og jeg som har sosiale medier som jobb i tillegg knuser sikkert den statistikken.

Ikke at det er derfor jeg har bestemt meg for å gjeninnføre internett-stopp klokka ni hver kveld igjen, det er mer fordi jeg kjenner at jeg er sliten. Så forbanna sliten av å alltid være tilgjengelig. Jeg kan unngå å åpne meldinger sendt via Messenger i flere timer, av og til dager, fordi jeg bare ikke orker å forholde meg til det. Det har ingenting med personene som prøver å få kontakt med meg, stakkars. Og jeg liker ikke å fremstå som overlegen eller evig treig, men jeg KLARER bare ikke. Jeg tror jeg har vært litt for tilgjengelig for absolutt alle litt for lenge nå, at det er like før det sier stopp.

Les også: Èn måned med internett-frie kvelder

Når de der tankene «åh, kan jeg ikke bare dra på meg en skikkelig forkjølelse snart, eller bare bli LITT påkjørt…» begynner å komme, er det på tide å roe ned tusen hakk. Jeg tok meg selv i å juble over å snørre en hel tsunami i stad, det var da det slo meg. Så før ‘det’ sier stopp, sier jeg stopp selv. Så i morgen er det internett av på kvelden igjen, og jeg gleder meg.

I kveld har jeg også stort sett vært avlogga – jeg har nemlig fått «nytt barndomshjem» og hjulpet mamma med å flytte. Det ER så fint der! Og den følelsen av å sette alt på plass, pusle rundt og bygge sitt eget, nye rede er så magisk at jeg kunne ønske det var meg – igjen, haha. Jeg elsker å flytte og pusse opp og alt som hører med, så til helgen skal jeg tilbake og stjele litt mer av den følelsen av å komme på plass på et helt nytt sted. Bare sørg for å ikke få ferdig alt i løpet av uka da, mamma. Spar i det minste ett glass til meg som jeg kan sette inn i skapet ditt.

Ps. Jeg har allerede skrevet det på Facebook-siden min, men jeg må få det ut her også: tusen hjertelig takk for så mange fine kommentarer på innlegget om pappa. Det betyr så mye! Som jeg har skrevet tidligere (les innlegget her) er dét en side ved meg selv jeg sjeldent får kontakt med, og den som er vanskeligst å dele. Men jeg gjør det allikevel. Både fordi det hjelper å sette ord på det, og fordi jeg vet at ordene er til fattig trøst for andre i samme eller lignende situasjon. Og det er en trøst for meg óg, å vite at det finnes noen der ute som forstår. TAKK!

3 kommentarer

  1. Har så lyst til å slenge meg på. Er så LEI

    1. supermarie

      Jaaa, bli med! <3

  2. Åå, kjenner meg så igjen det der med å ikkje åpne messengere på fleire dager.. Er så lei av å være tilgjengelig! Før var eg på heile tida, men etter ett år distansert i fra folk (i usa) så kjente eg på det at eg ikkje orker å være så på lenger :p

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *