Å savne en som er rett her

Jeg sitter og stirrer på en mann i hjørnet, langt over grensen til uhøflig, men jeg klarer ikke flytte blikket. Han er sånn cirka på din alder. Jeg ser på han, men jeg ser bare deg og tankene spinner inn i et annet univers. Hvor hadde du spist lunsjen din idag? Hva hadde du hatt på deg? Skjorte, du også? Ville vi ha pendlet til Oslo sammen, du og jeg, eller hadde du fortsatt  jobbet i Moss? I så fall kunne vi ha spist middag sammen, i den nye leiligheta mi som begynner å bli gammel og du fikk bare vært der én gang, du. Heldigvis fikk du vært der. «Hvorfor første etasje?» husker jeg noen spurte og rynket på nesen, mens de skottet opp på etasjen over min, som om den etasjen hadde en høyere rang. «Hvordan skal ellers pappa få kommet på besøk?» smilte jeg. Første etasje var et kriterie for meg. Og jeg er glad du kom den ene gangen, pappa. Så har du kanskje et bilde å ta frem i ditt stille sinn de gangene vi sitter hos deg og snakker om den leiligheta mi i Moss.

Jeg sitter fortsatt og stirrer på den mannen i hjørnet, der han sitter og spiser lunsjen sin og prater med kollegaene sine. Ler og er gift og ser ut som en typisk familiefar. Sånn som deg. Hva slags mennesker ville du ha sittet der med, i ditt lunsjrom, pappa? Ville du også hatt med matpakke for å spare penger, eller hadde du kjøpt varmmat i kantina? Hva ville du ha fortalt til kollegaene dine, hadde du fortalt dem om alle reisene mine, om byggmesterimperiet til Mads? Hvilke jobbreiser måtte du ha reist på, hvor mange fjellturer ville du ha gått og hvorfor fikk vi to aldri lov til å gå en fjelltur sammen, du og jeg?

Jeg ser på mannen og ser bare deg, og jeg blir med ett sint på dine vegne, for alt som aldri ble. For alle lunsjpausene du aldri fikk med alle kollegane du ble snytt for, og for at det skulle bli sånn her. Hvorfor måtte det bli sånn her?

Ikke misforstå, jeg er takknemlig. Takknemlig for alle årene du hadde et lunsjrom, takknemlig for alle middagene hjemme i barndommen. Jeg elsker alt vi fikk til og alt du gjorde og sa og alt du var og er, jeg elsker deg himmelhøyt og er så takknemlig den trygge oppveksten du var med på å gi meg, med en pappa som alltid var hjemme, alltid hadde tid.

Men nå er jeg liksom ferdig oppvokst, og jeg SAVNER deg, pappa. Fy faen, jeg savner deg så forferdelig mye. Ikke middagene vi aldri spiser sammen i Moss etter jobb, ikke fjellturene vi aldri drar på – selv om det hadde vært fint det óg, men det går bra – jeg klarer meg uten alt det. Jeg gjør det.

Jeg savner bare det å høre stemmen din, pappa. Jeg savner deg. Så mye at det av og til gjør vondt.

Pappa har langtkommen MS. Dattera har bortkommen sorg, som i ny og ne kommer til rette i form av ord.

51 kommentarer

  1. ❤️❤️❤️

    1. supermarie

      <3

  2. Herregud,så fint,skjørt og vondt å lese ❤

    1. supermarie

      <3

  3. Marie sender deg en god klem og ordene du bruker setter seg langt inn i ryggmargen.
    Det er ikke alt som gir mening og det å sette ord på noe så urettferdig er vanskelig – men du klarer det.
    Takk for at du setter Ord på så mye for så mange i ventesorg, sorg og de som har sorgen for alt man skulle hatt som ikke ble.

    1. supermarie

      Tusen takk selv <3 Åpenheten er verdt det når jeg får vite at det betyr noe for flere der ute <3 Stor klem!

  4. Du skriver så utrolig sårt, Marie. Sterkt å lese! Sender en god klem.

    1. supermarie

      Takk, fine deg <3

  5. Nydelig, bare nydelig (vondt)

    1. supermarie

      <3

  6. STOR klem ❤️ Og nydelig skrevet

    1. supermarie

      <3 takk!

  7. Karen Kløvstad

    Fantastiskt skrevet!❤ Treffer meg rett i hjertet da jeg selv har MS og 2 barn.

    1. supermarie

      <3 stor klem til deg!

  8. ❤️

    1. supermarie
  9. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: du tryller med ord! Nå tryllet du frem en klump i magen og et solid press i brystkassa. Kan føle din sorg…
    Er glad du deler! Stor klem! <3

    1. supermarie

      Tusen takk for fin kommentar

  10. Tusen takk, Marie ❤ Dette er dine ord og din sorg, allikevel kan jeg kjenne igjen så mye. Tusen takk for at du setter ord på noe jeg ikke klarer å sette ord på selv.

    1. supermarie

      Tusen takk selv <3 Det er grunnen til at jeg velger å være åpen – håpet om at noen kan kjenne seg igjen. Klem!

  11. ❤️❤️❤️

    1. supermarie
  12. <3

    1. supermarie

      <3

  13. Åh så nydelig skrevet❤️

    1. supermarie

      <3

  14. Sterkt❤️

    1. supermarie

      <3

  15. hjerter og klemmer til deg, gode (super)marie <3

    1. supermarie

      <3 !

  16. ❤️

    1. supermarie

      <3

  17. Ordkunst. Igjen. Varm klem til deg!

    1. supermarie

      Tusen takk <3 klem!

  18. Dette var så sårt og vakkert skrevet <3 Klem

    1. supermarie

      <3 tusen takk!

  19. Nok en nydelig tekst om pappaen din, Marie <3

    God klem!

    1. supermarie

      <3 takk!

  20. Normalt så bruker ikkje tekster å få meg til å måtte tørke ein tåre eller to, men desse innlegga om faren din er så fine, men så vonde samtidig.
    ❤❤❤❤

    1. supermarie

      <3 <3 <3

  21. Et stort <3 til deg og pappaen din, Marie!

    1. supermarie

      <3 <3

  22. Takk for at du deler <3

    1. supermarie

      <3

  23. Du har en vanvittig god formidlingsevne!

    1. supermarie

      Tusen takk, så snill du er <3

  24. Gooood klem <3

    1. supermarie

      <3

  25. Dette fikk meg til å tenke vakkert om min egen pappa og tiden vi fikk. Takk, Marie. Du formidler så nydelig! <3

    1. supermarie

      <3 tusen takk!

  26. Så rørende, og utrolig flott skrevet. Tåre i øyekroken fra ei som aldri har opplevd å «miste» noen til den grusomme sykdommen, men som fikk et innblikk i hvordan det er. Takk, for at du skriver så bra <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *