Dulmerland

«Hit må du reise! Og ikke glem å ta med Dulmer….», skrev mamma og sendte meg en lenke om Aruba, sikkert mest på tull, fordi Dulmer er en bamse jeg har, med stikkende øyne og bein og hals som knirker ut av en annen verden, herreGUD – så mye pappa og jeg har ledd av det kreket opp gjennom åra, «vær hilset», knirk knirk. Og herreGUD, som han hadde ledd hvis jeg faktisk reiste av sted til Dulmerland/Aruba, hvor flamingoene spankulerer rundt på strendene og knirker sikkert ikke, men de er jo Dulmer alle sammen allikevel.

Hadde ikke livet vært en bitch skulle vi reist dit sammen, pappa. Du og jeg og Dulmer, sittende på stranda omringet av levende flamingoer og skålt i øl og ledd oss helt i stykker. Tatt en selfie med alle tre, og med flamingoene i bakgrunn, og sendt hjem til mamma som sikkert hadde begynt å grine av ren fortvilelse, for vi dro den Dulmer-humoren ganske langt en gang i tiden, vi gjorde jo det, så langt at hun nesten fløy på veggen der hjemme, helt matt. Tenk om vi hadde kunnet dra den spøken så langt at vi faktisk DRO til Dulmerland, til Aruba, du og jeg. Haha, jeg orker ikke.

Det er heldigvis tanken som teller, og den alene får meg til å glise. Jeg håper du gliser òg, for jeg vet du er litt opptatt med andre ting for tiden*, og at turen sikkert aldri blir noe av. Men det KAN hende at Dulmer og jeg tar en tur allikevel, bare for å få sendt deg den selfien, pappa, sånn at du får noe å le av. For det beste jeg vet i livet er når du ler.

foto: aruba.com og priv

*pappa har MS

2 kommentarer

  1. Stine V. Hansen

    Åh! Så vakkert og morsomt, men og så sårt! <'3

    1. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *