Galgenhumor: i total mørke må du lage ditt eget lys

Det er fremdeles vanskelig å sette ord på hva som stormet bak ribbeina mine den dagen. Den dagen da venninna mi og jeg ruslet stille gjennom Havannas gater, som ikke lenger var fargerike i mine øyne – men sortmalte, for jeg hadde fått melding hjemmefra om at nå var det alvor igjen. Et alvor så stort at jeg burde prøve å komme meg hjem fra reisen tidligere enn planlagt. Jeg var bokstavelig talt livredd, mentalt holdt jeg pusten og fysisk var jeg kvalm. Nå må du ikke finne på noe tull før Marie har kommet hjem?!, jeg hørte ordene hennes i mitt stille sinn – enda jeg ikke var tilstede da hun sa dem. Jeg hadde lagt hele Atlanterhavet mellom oss, og det føltes uutholdelig at jeg i det hele tatt hadde gjort det.

Jeg snakker ikke om ting. For jeg vet at hvis jeg først åpner kjeften, så åpner jeg alle andre sluser óg. Jeg bryter fullstendig sammen. Og det er jeg dårlig på – når jeg ikke er alene. Så vi gikk der i stillhet, venninna mi og jeg. Prøvde å småsnakke, men jeg husker ikke hva vi sa. Jeg husker bare at hodet mitt for lengst hadde reist hjem, og kroppen skrek etter å følge etter.

Da vi hadde kommet tilbake til casaen lå vi bare der, på hver vår side av senga, uten å si et ord – mens alle ordene mine, alle følelsene hang i lufta som et tungt teppe. Det var noe usagt, men jeg klarte ikke si det. Og jeg tror ikke hun visste hva hun skulle si, hun heller. For hva sier man egentlig, til en som opplever at hele ens verden er i ferd med å gå i sort?

«Det er så typisk pappa», mumlet jeg omsider.

«Så innmari dramaqueen, alltid skal det handle om han; først julaften og så Cuba, hæ?»

Og så lo vi så vi skrek. Og vi lo lenge.

galgenhumor

Galgenhumor, forsert, påtatt lystighet i en vanskelig situasjon; humor der man gjør narr av sin vanskelige eller sørgelige situasjon (kilde: snl.no).

Jeg vet – med hånden på hjertet – ikke hvordan jeg hadde håndtert livet uten galgenhumor. Det fantes ikke noe å smile av i situasjonen overhodet, jeg var fylt av tanker og følelser jeg ikke finner ord nok til å beskrive, men i det jeg sa det jeg sa? Var det som om ballongen sprakk, ventilen bare åpnet seg, den tunge lufta fikk en frisk bris og jeg klarte smått å puste igjen. Klarte å snakke igjen. Og vi lo så vi gråt – for vi visste ikke hva annet vi skulle gjøre. Norge var minst tjuefire timer unna, vi ante ikke om vi fikk fly hjem tidligere, jeg ante ikke om han fortsatt kom til å være der da jeg omsider fikk reise. Hva faen GJØR man?! Legger seg ned og dør av fortvilelse? Finner Atlanterhavet og begynner å svømme? Galgenhumoren er alt jeg har når livet blir så tøft, det er en livbøye som ikke løser et eneste problem – annet enn å holde hodet mitt såvidt over vann. Jeg trenger den, uansett hvor brutal og hjerteløs den høres ut fra utsiden. For det må den jo gjøre, herregud. Pappa er på sitt sjukeste, og der ligger jeg i en seng på Cuba og ler så jeg griner, det er jo helt føkkings absurd. Men det er sånn jeg fungerer. Det er sånn jeg avreagerer.

Det er sånn jeg overlever.

Og jeg har lært av den beste. Pappa i rullestolen sin, som sa «Sitter her så lenge, jeg», når familien hans gikk i fortfilm rundt han – som om han hadde noe valg. Eller «Nei, jeg har ikke tid», når det kommer en bursdagsinvitasjon til et hjem uten rullestoltilpasning. Herregud, mannen hadde jo all tid i verden!

Les også: Intuisjon

For hvordan ellers skal man takle en helvetes sykdom som suger livsskiten ut av en og alle rundt? Hans – og mammas – innstilling til livet og de sitronene som følger med, er noe av det jeg beundrer og elsker aller mest ved dem. De lager lemonade etter beste evne. Skaper lyspunkt som i utgangspunktet ikke er der overhodet. Og sitronene faller heldigvis ikke langt fra stammen. Evnen til å se humor i mørket har gått i arv, og jeg håper den slår inn med full styrke hvis det en dag skulle velte et helt skip med sitroner min vei óg.

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og så langt det går velger jeg å ta det med humor av typen sort. For jeg vet ikke hva ellers jeg kan gjøre.

11 kommentarer

  1. Galgenhumor er så viktig. Pappaen min ble syk i fjor og plutselig ble livet til hele familien snudd på hodet – da var det viktig at vi klarte å le, også av vonde og alvorlige ting. Noe av det vi sier og ler av høres sikkert forferdelig ut for folk utenfor, men for oss er det så viktig for å komme seg gjennom alt det vanskelige. Jeg vet ikke om latter forlenger livet, men det forbedrer det absolutt!

    1. supermarie

      <3 <3 håper faren din har det bra idag! Og ja – det er så viktig. Så får det bare virke grusomt fra utsiden, man må jo bare finne sin måte å komme seg gjennom det på. Stor klem!

      1. <3 Han kommer nok til å være syk resten av livet dessverre, så jeg er glad vi er en familie som klarer å finne humor ved siden av det vanskelige 😉

  2. Galgenhumor er gull verdt. I fjor døde tanta mi av kreft etter veldig kort tids sjukdom, og bestefar min eit halvt år etterpå og den andre bestefaren min ein månad etterpå der igjen. Me hadde ikkje takla tida etterpå og kvardagen utan humor. Me planla begravelsen til tanta mi mens me skrattlo rundt kjøkkenbordet til bestemor. Heilt surrealistisk, men det føltes heilt normalt for oss. Me grein og lo om ein annen, og det føltes rett.

    1. supermarie

      Så utrolig trist å høre. Kondolerer <3 Godt å høre at dere også fant en fattig trøst i galgenhumoren – den er virkelig gull verdt! Stor klem

  3. Det er utruleg viktig, og så er det óg godt då! Å få sagt det på sin måte og få reagert, sjølv om det kanskje er litt utanfor det som er «forventa» eller whatever. Galgenhumor er så bra.

    1. supermarie

      Jaa, sant <3

  4. Takk for alt du deler Marie. Du er et forbilde. Pappaen din er heldig som har en så snill og reflektert datter.
    Sender gode tanker<3

    1. supermarie

      !! <3 tusen takk, fine deg!

  5. Hei Marie!

    Så utrulig godt du skriver. Fryktelig sårt og vanskelig det papsen din og dokke rundt må gå igjennom. Godt dokke har humoren og kvarandre

    Eg har lest bloggen din i mange år, men legge aldri(isåfall mange år sidan sist) igjen kommentar. Du anbefalte sangen «loneliness is better when you’re not alone» (hello saferide) for mange år sidan, og kvar gong eg høyre songen den dag i dag(!) så dukka Supermarie opp i haude mitt 😉

    Klem

    1. supermarie

      Å, tusen takk, Ida! Og takk for at du leser <3 Den sangen er så nydelig – det er en ære å bli assosiert med den, hehe 😀 Håper du har en fin sommer! Klem

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *