Bok: Jeg heter Michael og er alkoholiker

Jeg ble kjent med Michael i 2012. Enda bedre i 2013, da vi både bodde sammen og samarbeidet tett under øvelse Hovedstad – begge som presseoffiserer i Heimevernet. Da var jeg fullstendig uviten om hvilken bagasje han bar på, denne blide, profesjonelle og hyggelige mannen med glimt i øyet. En bagasje han hadde lagt fra seg bare ett år i forveien. Det var faktisk Michael som overbeviste meg om at presseoffiser var noe for meg, da jeg ringte han i 2011 for å høre om hvordan det var. Etter å ha lest boken klarer jeg ikke la være å tenke tilbake på hvordan han egentlig hadde det, der han satt i andre enden av røret. For fy fader – for en sterk historie. Og for et mot det krever å være så åpen om sin egen undergang.

I boken forteller han om livet sitt, og hvordan alkoholen tok fullstendig over med årene. Om følelsen av å være mislykket som far og som menneske, om desperasjonen etter å komme seg ut av den onde sirkelen – og fortvilelsen over å aldri lykkes med det – før det nesten var for sent. Han intervjuet statsminister Jens Stoltenberg mens han var full. Han kastet i seg øl på toalettet på jobb. Og det som gjør mest inntrykk er at han fra utsiden tilsynelatende var en helt vanlig mann med en kul jobb som programleder i P4 – i hvert fall i mine øyne, som ikke var så tett på.

Han tvinger meg gjennom ordene sine til å tenke over eget alkoholforbruk. Over drikkekulturen vi har i Norge. Og det er ikke lystig lesning – han kommer ikke med en moraliserende pekefinger, men refleksjonene hans får en til å tenke på drikking med et ubehag allikevel. Og han har noen gode poenger. Vi ruser oss. Mye. Vi drikker når vi skal feire noe, drikker når vi skal slappe av, drikker for å glemme, drikker for å danse, jeg drikker for å tørre å snakke i vei med folk, for til vanlig er jeg sjenert og for å komme over den mangelen på sosiale antenner i sosiale lag? Bruker jeg alkohol som styrkedrikk. Det er jo sørgelig. Og for noen går dette promillekonsumet veldig galt. Michael er en av dem.

Hans historie er brutalt ærlig, setter i gang tankespinn, får deg til å smile (stikkord: gressklipper) og gir innblikk i hvordan det er å være alkoholiker. Alkoholikere trenger ikke være ustelte, snøvlende menn på gata. Det kan være hvem som helst. Og det er en viktig påminnelse om at vi må ta vare på hverandre, spørre hvordan det går og stille opp for de som har det vanskelig. For om alkoholen tar over livet – så kan det finnes en vei ut igjen. Det beviser Michael, og derfor er boken hans både viktig – og bra. Anbefales!

2 kommentarer

  1. Denne fikk jeg lyst til å lese, og tror mange hadde hatt godt av det ut fra hva du skriver her. Takk for supert tips <3

  2. Fekk óg lyst til å lese.
    Refleksjonane hans rundt alkohol-bruken i Noreg er noko eg tenkjer ein del på. Eg mislikar den så, og den irriterar meg, meir enn den «burde». Det er jo ikkje som om eg får gjort noko med den.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *