«Du vil skjønne det når du får barn selv»

«Når er det du skal ha barn, da?»

«Nææ, vet ikke om jeg skal ha barn i det hele tatt, jeg», svarer jeg.

«Hehe, det sier du nå – bare vent, du – det kommer, det!», sier du med et selvsikkert glis jeg føler det er maktesløst å protestere mot, for du nekter å høre etter – denne gangen også.

For du, du kjenner meg jo bedre enn jeg selv gjør. I din verden er barn selve meningen med livet, og vi lever i samme verden, du og jeg, ergo må det være meningen i mitt liv òg.

All respekt, foreldre. All verdens respekt. Dere tilfører et eller flere nye liv til planeten vår, oppdrar det til å bli et godt menneske (forhåpentligvis, vær så snill og sørg for det) og skaper noe unikt og flott som dere elsker over alt på jord. All respekt, jeg unner dere den lykken og kjærligheten. Virkelig, det gjør jeg.

Men jeg? Jeg som er uten barn, og kanskje kommer til å velge å forbli det for alltid? Jeg vil også ha respekt. Jeg vil ha respekt, og forståelse for at et liv uten barn også innebærer mening, lykke og bunnløs kjærlighet. De tre følelsene er ikke automatisk smidd sammen med det å få barn, og kun dét.

«Det var… Nei, glem det», sa du og så en annen vei der vi satt i sofaen og egentlig hadde det fint.

«Hm, hva da?», jeg ville jo høre.

«Nei, du kommer ikke til å forstå det uansett, for du har ikke barn».

Nei, jeg kommer i hvert fall ALDRI til å forstå det når du ikke engang gidder å gi meg en sjanse. Jeg har kanskje ikke barn, men jeg har evnen til å lytte på det du har å fortelle om ditt. Jeg har evnen til å glede meg på dine vegne. Jeg har evnen til å forstå at det å ha barn oppleves enormt stort og fører med seg et tankesett og et følelsesregister vi uten barn mest sannsynlig ikke utvikler. Men jeg NEKTER å bli avskrevet som samtalepartner av den grunn. Jeg er et fullt ut likeverdig menneske – selv om jeg ikke har satt et nytt liv til verden, og muligens aldri kommer til å gjøre det. Ikke behandle meg som noe annet.

Enkelte foreldre snakker til meg som om jeg er et mindreverdig avvik her i verden, når dette med å få barn kommer opp som tema. Fordi de har funnet sin mening med livet, og de krever at det skal være meningen i mitt liv òg. De nekter nesten å godta noe annet. Det har til og med blitt brukt mot meg i forhold, han ville nødig ta fra meg den gleden det er å få barn – en glede jeg ikke har etterspurt engang, snarere det stikk motsatte. Jeg tror ikke jeg skal ha barn, sa jeg. Jeg vil ikke ta fra deg den gleden, gjentok han.

Men så HØR på meg da?!

Jeg er så lei av at foreldre skal legge ord i munnen min. Prakke på meg et ønske jeg ikke har. Tonen enkelte tar er så belærende og provoserende, som om jeg – i en alder av 26 – ikke vet mitt eget beste enda, jeg har liksom ikke forstått greia, ikke blitt voksen. Jeg henger etter. Jeg er bare en egoistisk jente som idag er ung og fri, men som i fremtiden garantert kommer til å få barn – fordi alle vil jo ha barn.

Nei.

Vi må snakke mer om frivillig barnløse. La oss starte med ordet. BarnLØS indikerer at du mangler noe i livet ditt. Det føler ikke  frivillig barnløse at de gjør. Så la oss bytte det ut med barnfrie i stedet. Det er et individuelt valg. At du og de fleste andre i samfunnet har valgt å få barn, betyr ikke at alle tar det samme valget. Noen velger å ikke. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Jeg føler jeg snakker til en belærende vegg når jeg prøver å lufte mine egne tanker om det å være barnfri, til noen foreldre. Ikke alle – men provoserende mange. Dere må skjerpe dere.

«Du ville blitt en fantastisk mor, Marie», ja – det ville jeg helt sikkert, men for å bli en fantastisk mor er vel selve ønsket om å få barn ganske essensiell? Jeg er ikke så bastant at jeg har planer om å sterilisere meg. Jeg skal ikke si nå at jeg aldri i livet skal ha barn, men jeg sier at jeg har ikke lyst på barn – og jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å få det heller. Og når jeg sier det, forventer jeg å bli trodd på og respektert for det. At vi er forskjellige. At din mening med livet ikke er den samme som min.

«Du aner ikke hva du går glipp av!», nei – selvfølgelig gjør jeg ikke det, JEG HAR JO IKKE BARN! Men det betyr ikke at du ikke kan snakke til meg om barnet ditt, eller respektere meg som det fungerende mennesket jeg «tross alt» er. Og jeg føler heller ikke at jeg «går glipp av noe», jeg lever lykkelig uten.

Det å få barn bringer med seg et enormt ansvar, og i min verden er det lekende lett å forstå at ikke alle har lyst på det ansvaret. Man binder seg mer eller mindre i atten år fremover. Man må forsørge et menneske til – med alt det innebærer av økonomisk og praktisk tilpasning. Man bærer evige bekymringer med seg, redsler for alt som kan skje, og kjærligheten og gleden gjør helt sikkert at det er verdt det – jeg forstår det, men er forståelse for det motsatte så himla mye å be om? At noen rett og slett velger et liv uten – og er lykkelig allikevel?

«Ganske egoistisk av deg, da, hva skal du liksom, reise og feste og bruke hele livet ditt på deg selv?»

Si meg. Hvordan er mitt valg mer egoistisk enn ditt? Du får vel barn fordi DU har lyst på et barn? Du! Ditt valg. Barnet ditt har aldri bedt om å bli født, det var du som ønsket det livet til verden. MITT valg er å ikke få barn, fordi jeg IKKE har lyst. Det er ikke noe mer egoistisk dèt, enn å faktisk få? For å være provoserende: verden er overbefolka. Sånn sett er det vel jeg som gjør verden en tjeneste? Verden er full av foreldreløse som trenger en mor eller far – hvorfor kunne du ikke heller ha gitt et godt liv til en av dem?

Spørsmålene jeg stiller her er bare retoriske, det er ikke standpunktet mitt. Men jeg velger å ta de med allikevel, for å poengtere at egoismekortet ikke kan dras. Barnfrie mennesker har tatt et samvittighetsfullt valg om å ikke få. Det valget fortjener respekt, ikke fordømmelse.

«Tenk på alle de som sliter og som kanskje ikke kan få barn, da!»

Jeg føler med dem – fra bunnen av hjertet mitt. Det gjør jeg. Men skal jeg virkelig slutte å gå, fordi pappa sitter i rullestol? Skal jeg la livet mitt styres av solidaritet med absolutt alle de der ute som ikke har de samme mulighetene som meg? Det er jo helt forbanna absurd. At JEG får en unge, gir ikke ufrivillig barnløse noen større sjanse for å få sitt eget.

«Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel, da?»

Men i alle jævla dager – fikk du selv barn for å sikre deg besøk på gamlehjemmet? Ærlig talt. Å sette barn til verden fjerner ikke automatisk ensomhet eller frykten for å være alene når du blir gammel. Selv ditt eget kjøtt og blod kan faktisk velge deg bort. Flytte til utlandet. Aldri komme på besøk. Av alle dumme spørsmål er dette et av de dummeste. Jeg vet vi har mange flinke sykepleiere i Helse-Norge. Hvis jeg havner på et hjem skal jeg tvinge de til å le av de tørre vitsene mine, eller så skal jeg sitte der og smile for meg selv og tenke tilbake på det fantastiske livet jeg har levd. Som ikke er noe mindre fantastisk enn ditt – selv om du har valgt å få barn, og jeg mest sannsynlig ikke.

Det her ble et eviglangt innlegg, beklager det. Men argumentene, spørsmålene og «beskyldningene» fra enkelte foreldre er like evige. Vi lever i 2017. I andre land er familier kanskje avhengige av å reprodusere seg for å få hjelp til å tjene penger, eller til å bli tatt vare på når de selv blir eldre. I Norge har vi et sikkerhetsnett som jeg velger å stole på. Barn er ikke en nødvendighet på samme måte – det er et individuelt ønske. Og per i dag er det ikke mitt. Prøv i hvert fall å forstå, selv om jeg har skjønt at det for mange er ekstremt vanskelig.

Hva tenker du?

32 kommentarer

  1. Og med det sier jeg bare : bare sveip! Amen!

    1. Hahaha, sveip <3

  2. Dette innlegget skal jeg lagre, og vise til alle som sier: «»Bare vent noen år du, så får nok lyst på barn»», eller sier noe liknende. Så lei av å høre det konstant. Det er lov til å ikke ønske seg barn, man er ikke unormal av den grunn :p

  3. JADA! Spesielt det med egoisme er jeg så enig i. Bare tomme argumenter.

  4. Jeg er så veldig enig. Er nesten så jeg håper jeg ikke er i stand til å føde noen barn, fordi jeg ikke tror jeg vil ha noen.

    1. <3

  5. Du skriv så utruleg godt, og sant om eit svært viktig emne som det er sant som du seier; må takast opp. Bøyer meg i hatten, dette bør alle lese!

    1. Tusen takk, Kjersti!

  6. Så enig med alt du skriver her. De snakker som om du er tidenes egoistiske menneske, men det må da vel være mer egoistisk å få et barn du egentlig ikke vil ha?

  7. Jeg sier bare: HAIL HAIL! jeg har vært der! For ikke lenge siden i det hele tatt var jeg der. Jeg var helt sikker på at jeg aldri skulle ha barn. Jeg hadde ikke lyst. Men etter mye død sykdom og drit, trengte jeg og min kjæreste noe positivt i livet. Så vi valgte å få barn likavel. Og la meg si deg: selv om jeg gledet meg: grudde jeg meg som faen også…. det er dritskummelt og en stor del av meg ville fortsatt ikke. Nå har vesla kommet, og jeg angrer ikke et sekund! Og med det prøver jeg ikke å overbevise deg til å få barn – tvert imot. Jeg bare sier at jeg har også vært der. Det er drit irriterende at folk ikke forstår! Selv om jeg valgte å allikevel få – har jeg FULL forståelse for de som ikke får. Det er eget valg! Og man kan finne på jævlig mye fantastisk her i livet uten å få barn! Og man kan jo alltids låne noen unger en gang i blant – for så å levere dem tilbake når de begynner å grine 😉

  8. Ååå!!! Dette kan jeg skrive under på fem ganger. Hver.forbaska.setning! Å ikke ville ha barn blir fremstilt som rene dødssynden og folk som ikke har barn (spesielt voksne kvinner uten barn) «bærer nok en stor sorg fordi de savner å ha et barn». Blir så lei og provosert! Det er for pokker ens eget valg om man vil utsette kroppen og hverdagen for en så enorm forandring. Man får ikke barn som man kjøper en ny seng på ikea. Man bør virkelig ville det og ønske det. Hele livet skal vies til den lille, det er ikke en liten detalj i hverdagen. Man snur jo alt opp ned! Ønsker man det, flott! Ønsker man det ikke, flott det også!

    Jeg fikk en kommentar her en dag da jeg fortalte til en kollega at jeg hadde det så travelt for tiden. Hun sa bare: hvordan kan du ha det travelt, du har jo ikke engang barn!
    Jeg tror deler av hjernen min eksploderte. Klikkesenklikka.

    Takk for et godt innlegg (som alltid), jeg signerer og heiser flagg!!

  9. Et stort amen, word og spot on! Jeg har diskutert dette med flere venner, og noen av dem er sånn «Shit! Vi må ha barn før vi blir 30 eller hva?», og jeg bare «Eh, nei, vet ikke om jeg vil det, men du kan jo for all del.». Snakket også med moren min om det, og hun sa ikke «Bare vent til du får barn», men heller «Man skal aldri si aldri, for det vet man faktisk ikke, men det må man bestemme selv.». Senest idag sa hun «Hvis du får barn», og ikke «Når».

    En jeg snakket med mente at hun delvis ville har barn for å ha noen når hun ble gammel, og forventet at barna skulle stille opp. Det er jeg veldig uenig i. Man kan ikke tvinge noen, men oppdra dem og håpe på at de vil bry seg når du er gammel og grå. Det er ingen selvfølge at biologiske, eller adoptivbarn vil ha noe med deg å gjøre i fremtida. De kan flytte, dø eller ting kan skjære seg. Avkom er jo ingen garanti for noe som helst.

    Er enig i alt du skriver her, og lei av at alle tror at alle skal ha barn. Holder på å lese en avhandling om barnefrihet og mennesker som av ulike grunner har valgt eller kommet i den situasjonen, om du er interessert: http://dspace.uib.no/bitstream/handle/1956/9871/%C3%85%20si%20nei%20til%20meningen%20med%20livet.pdf?sequence=1&isAllowed=y

  10. du skriver så godt og jeg kunne ikke vært mer enig med deg! jeg er så lei alle som skal mene noe om andres liv og da særlig hva som er best for andre – jeg tror folk klarer å finne ut av det selv!
    jeg er midt i eksamenskjøret og kom på en artikkel jeg har lest dette semesteret som handler om at norge er et egalitært samfunn med et sterkt likhetsprinsipp. alle skal være individuelle, men samtidig like. dette sterke likhetsprinsippet kan føre til at vi synes det er vanskelig å skulle akseptere forskjeller – og dette passer godt med hva du skriver ovenfor. man er så vant til at det er normalt å få barn, at det er noe alle skal få og det sees på som egoistisk og merkelig å velge det bort. jeg tenker at artikkelen belyser det å skulle ta et annet valg og at folk synes det er vanskelig å akseptere fordi man da utgjør en forskjellighet (om man kan si det på den måten)

  11. Oisann her var det mye folk tidlig i 20 åra som kommer til å møte seg selv i døra når den biologiske klokka begynner å tikke… tikk takk…

    Ta det med ro lysten på barn kommer den altså:)

    1. Haha! I see what you did there :))

  12. Jeg er ikke barnløs, og merket nå at jeg ble litt flau; Det er ikke til å stikke under stol at jeg også har kommet med dårlige argumenter overfor barnefrie venner – heldigvis har de ofte vett nok til å sette meg på plass. For la oss være ærlige: jeg har aldri gjort noe mer egoistisk enn å produsere et nytt menneske basert på mine overbevisningen om at mine gener er til det bedre for det kommende samfunnet. Og jeg hadde nok hatt det helt supert uten barn også 😉 synes det står respekt av ditt og andres valg. Det er lov å være irritert på de som ikke hører etter.

  13. Elsker at noen skal få barn for at noen skal passe på dem på gamlehjemmet, for så å kalle DEG egoistisk

  14. Jeg kjenner meg så igjen. Jeg er 33 år og jeg og samboer har hele tiden vært enige om å ikke få barn. Når samtalen om barn kommer opp med andre, pleier jeg alltid si at vi har bestemt oss for å ikke få. Jeg nekter å skamme meg over det og unnskylde det. Det var aldri noe å lure på, det er det som føles naturlig for oss. Vi gleder oss til et langt og lykkelig liv uten barn og vi nyter friheten det gir oss. Folk pleier å svare «bare vent», eller så blir de leie seg og tror at jeg kritierserer dem for å få barn, og det er jeg så lei av. Jeg har en stor familie med masse tantebarn som er en stor del av livet mitt. Og det er nok. Det er helt perfekt.

  15. TAKK! Spesielt den delen om egoisme var deilig å lese.

  16. Jeg sa det samme da jeg var 16, og mener det samme nå 30 år etterpå. Har ikke angret én dag. Heldigvis er samboeren min på 17.året enig, og har vært det fra dag én. Ja, vi tok dette opp tidlig i forholdet.
    Jeg har hørt alle argumentene du sier, og jeg sier til de som tåler det at «jeg er frivillig barnløs». Sånn er det. Hvorfor, det er det vel ingen som har krav på å få vite?

  17. Folk kommer med så drøye grunner til at man skal ha barn. Virker nesten litt desperat til tider? Som om de må virkelig bevise for seg selv også hvorfor de faktisk fikk de der ungene. Tipper noen er misunnelig på friheten vi har!

  18. Når eg leste den siste setningen «hva tenker du?» så hørte eg stemmen te han i programmet «Hvorfor det?» som går på barne-tv. Haha. I’m ruined. ANYWHO.

    Det du seie her e så sant. Eg skjønne ikje koffår folk ska prakka sine meiningar på andre uavhengig av ka det måtte vær. Og det at du ikje vil ha barn e ikje verdens undergang, Virkelig ikje. Du e ikje mindre verdt for det. Du mangle ikje noe i ditt liv for det. Det har ingenting med saken å gjør. Vil du ha barn så skaff deg barn. Vil du ikje så ikje gjør det. Kan ikje det vær ok either way? Eg forstår ikje.

    Også må eg sei meg enig i at Barnefrie va et SÅ mye bedre ord enn Barneløs.

    Det som irritere meg for tiå, nå når eg har fått barn, e at alle ska prakka den der «kati ska du ha nummer to da?» og «ja, fordi du ska vel ha to?» på meg. Heila tiå. Kan folk slutta å meina om ka me ska gjør med livet vårras? Kan me få leva det i fred? Jesus Christiansen asså.

    #rant over

  19. Du treffer blink! Jeg har det på samme måten, og begynner ærlig talt å bli lei av alle som forteller meg at jeg skal ha barn. Pleier bare å si at de vet ikke hva de går glipp av når de velger å ikke ha hest Men seriøst, bra skrevet!!

  20. Takk! Jeg er selv frivillig barnefri, har ikke lyst på barn nå og fyller straks 25. Jeg vet ikke om jeg noensinne vil få barn, og hvis jeg nevner det sier folk gjerne at jeg vil bli ensom sol gammel. De sier «når du får barn», selv om jeg da sier hvis, lite trolig, så legger de gjerne til «det vil du endre mening om når du blir eldre». En mann var faktisk villig til å vedde på at jeg en dag ville ønske meg barn, så lite mottakelig var han for min uttalelse om ikke å ønske meg barn. Jeg har ikke lyst på ansvaret, jeg vil ikke gå gravid, jeg vil ikke føde, og det er da mer enn nok av barn her i verden fra før av! Hvis jeg legger til at jeg ville heller adoptert om det var aktuelt, så sier de fleste «Jamen det er ikke de samme som og dine egne barn». Takk for at du setter ord på noe som mange tenker og føler på! Utrolig lei og oppgitt over alle jeg møter som VET at jeg en dag i fremtiden vil ha barn. Hvorfor kan ikke de med barn godta at enkelte av ikke vil ha det? Det er mange veier til lykke.

  21. Godt skrevet! Samtidig må jeg innrømme at jeg selv har følt like mye på det motsatte – at mange ikke respekterer at jeg ønsker meg barn og familieliv, og er villig til å tilpasse karrieren min deretter. For meg virker det mer som at problemet er det å prakke egne meninger og livsambisjoner på andre, uansett hva de måtte være.

  22. Hallelujah!!!! Som om jeg hadde skrevet alt dette selv! Må bare dele det «beste» argumentet jeg har fått servert etter å ha fortalt at jeg ikke ønsker barn:
    «…..men vil du ikke vite hvordan en miniversjon av deg selv ser ut?!?»

    1. Hahah!

  23. JA! dette er viktig. det er forventet at man skal få barn, alt annet er et «avvik». Det gjelder ikke deg, så dropp å kommentere andres valg.

  24. Veldig viktig det du skriver om! Nå minte du meg på et innlegg jeg leste i fjor som jeg syntes var utrolig flott at ble satt litt lys på (som du gjør nå!): http://www.everywhereist.com/establishing-a-peace-accord-between-parents-and-their-childless-friends/

    1. Takk for tips!

  25. Haha! Godt skrevet, som alltid, og her kan jeg jo (som du vet) stille meg bak absolutt alt.
    Da jeg skrev innlegget mitt om dette i mai, fikk jeg sååå mye støtte (i tillegg til noe motbør, så klart, men det var jeg forberedt på). Det ble også delt på flere større nettsteder, noe jeg absolutt ikke er vant til, haha. Videre mottok jeg en del eposter og meldinger fra både barnfrie som syntes det var godt å ikke føle seg alene om valget sitt, og fra foreldre som angret på at de hadde fått barn. Begge deler traff meg hardt – tenk at samfunnet vårt er slik at folk som ikke ønsker barn føler seg utstøtt, som om det er noe galt med dem, og at andre folk føler seg presset til å få barn selv om de egentlig ikke vil! Begge deler er uakseptabelt, og jeg synes det er flott med økt bevissthet rundt dette temaet. Vi skriver 2017, og noe må skje, og det er topp at du tar det opp.
    Ha en fin dag og ei fin uke, Marie!

  26. Word!! Alt dette er ordrett hva jeg tenker! Hilsen fra lykkelig barnefri på snart 33:)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *