Jeg hadde blitt en god kriminell

Flyreisen til Havanna er sponset av KLM / Jeg er ambassadør

5. januar 2017

Rise and shine og i dag gikk turen videre til Trinidad! Etter frokosten ruslet vi bort til Internettet, dealet et wifi-kort i parken, og slo ihjel en time med scrolling. Etterpå ruslet vi tilbake til Casa Nini for å vente på sjåføren som skulle ta oss med til neste by – fire timer unna. Rolig posering på balkongen, på utkikk etter taxisjåføren:

Han kjørte i nøyaktig fem minutter, før han stoppet for å vente på et par til som skulle samme vei. Der ble vi sittende en halvtimes tid, nok til å fange noens hverdag i pixler:

Taxien var liten, og ganske skrøpelig – mens vi stod parkert og ventet måtte sjåføren kjøle ned motoren med vann flere ganger. I tillegg var det et fascinerende puslespill å få plass til fire digre kofferter i bagasjerommet. Sånn er det bare, i Cuba. Man vet aldri om kofferten får plass, man vet aldri om bilen holder helt frem, man vet aldri om sjåføren kommer i det hele tatt. Men alt ordner seg! De er jo vant med dette livet, cubanerne, så de finner alltid en løsning.

Vi fikk plass til alt og alle, og kjøreturen gikk fint. Jeg elsker å sitte og ta bilder på roadtrips – det er så mye fint der ute!

Underveis måtte vi fylle bensin. Det var et lite eventyr i seg selv. Som skrevet tidligere tjener cubanerne veldig lite, 25 CUC (cirka 250 norske) utbetalt fra staten i måneden – uavhengig av utdannelse og yrke. Kommunisme i praksis, der altså. De fleste har derfor en ekstra jobb ved siden av, av typen sort. Da vi skulle fylle bensin svingte sjåføren av den nasjonale motorveien, og inn på en humpete, øde vei bak en kiosk – eller hva enn det var. Veien var sølete, og rundt oss løp haner og bikkjer, det så ut som et gårdsområde. Vi stanset foran en port av bølgeblikk, og en mann slapp oss inn og stengte igjen bak oss.

Mannen hentet frem en trakt, og fylte bensin fra en kanne – sammen med sjåføren. Jeg syns det var en fascinerende bensinstasjon, så jeg tok frem kameraet og knipset sikkert tjue bilder av dem i speilet, før sjåføren oppdaget meg. Han stirret på meg i speilet, veivet med armene og ropte «no no no!».

Jeg tenkte «Jøss..» og la bort kameraet med det samme, og fikk en klump i magen – gruet meg SÅ fælt til å få kjeft på spansk da han satt seg inn igjen, haha. Men han sa ingenting. Så kjørte vi videre – med full tank.

Bensinen var åpenbart under bordet og statens radar, jeg antar det var derfor han ikke ville ha bilder av det. Det står mye politi langs veiene i Cuba, og jeg ville nødig gi sjåføren vår trøbbel, så jeg skiftet diskrèt minnekort der jeg satt i passasjersetet – til et nytt og tomt et, og la det med bensinstasjonbilder på ned i den lille pengelomma jeg hadde festet på magen. Hadde vi blitt stoppet hadde politiet i hvert fall ikke funnet bevis på kameraet, for hva sjåføren og bensinmannen hadde gjort, de vil jo selvfølgelig at bileierne bruker de statlige stasjonene – for å tjene penger. Jeg følte meg vanvittig utspekulert der jeg satt, og fortet meg å fylle opp det nye minnekortet med et par bilder fra veien – for ikke å skape mistanke ved et eventuelt stopp, de ville jo sikkert ha lurt på hvorfor minnekortet mitt var tomt, tenkte jeg. Haha. Jeg hadde blitt en sjukt god spion (eller kriminell), hæ?

Resten av turen var bare nydelig. Vi så cowboyer, mopeder med sidevogn, lastebilsjåfører med sigarer i munn – og 15-20 sugekopper med kosedyr på i frontrutene, kyr på jordene og mennesker som bare gjorde deres greie.

Vel fremme i Trinidad ga vi sjåføren 35 CUC hver (ca 35o norske), og spratt ut av bilen og inn på El Gran Azul – vårt nye hjem.

Jeg ble helt vill da jeg så rommet – SÅ FINT! Eieren ga oss et visittkort som skulle gi oss en fordel på en av restaurantene i byen, så vi ruslet dit for middag. Kortet ga oss lynrask servering, og servicen var super – stedet het Esquerra. Anbefales! Servicen i Cuba forøvrig har ikke vært så himla bra, så vi følte vi hadde kommet til kundeservicehimmelen.

Og byen? Herlighet. Jeg fikk så mye energi av hele miljøskiftet, allerede kvelden vi kom dit. Trinidad er så mye roligere enn Havanna, så mange mindre tilrop som «Sexy lady» og «Where are you from», og med brostein i gatene og åh. Det lovet så godt for de kommende fire dagene!

+ at vi fikk håndklehjerte på sengen. Kronen på verket.

5 kommentarer

  1. Dine reisebilder får meg te å villa reisa. Har du noen gong vært i Skotland? Har SÅ lyst te å dra der.

    1. Nei, ikke enda! Det står på den evige lista, haha. Ser så fint ut der!

  2. Åå, blir aldri lei bileta dine <3 Eller reisedagboka, det er så fint å lese.
    Og for ein fin kjole!

  3. Så fine bilder! Hva slags kamera bruker du? 🙂

    1. Tusen takk! Har Canon 550D 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *