En pendlers ubehageligheter

Jeg bruker cirka syv og en halv time i uka på å reise med tog til og fra Moss. Det går som på skinner; jeg sovner som regel, eller jobber, eller leser og sist jeg pendlet (fra Fredrikstad) HATET jeg det, men nå passer det meg ypperlig. Men det er alltid noen ubehagelige øyeblikk i løpet av uka, og her er en oppsummering:

  • Når jeg sitter på det innerste togsetet på en tre-rader, og det bare er jeg som skal av på Oslo S (toget går videre til Skøyen). Alle to må flytte seg for å slippe meg ut. Hater det. Ref. artikkelen jeg delte om at nordmenns form for høflighet er å være til minst mulig bry for folk, haha
  • …det samme med en to-seter; hvis sidemannen sover tungt, og jeg skal av i Moss? Herregud, som jeg sitter og psyker meg opp til å vekke vedkommende. Har heldigvis ikke vært nødt til det enda, de våkner som regel av seg selv når hele føkkings vogna spretter opp (ET KVARTER FØR TOGET SKAL STOPPE ÅÅÅRHH) for å gjøre seg klar til å gå av på samme sted som meg
  • Når jeg sitter innerst og den ytterste personen reiser seg opp for å slippe meg frem så fort jeg gjør et minste tegn til at jeg skal av i Moss. Da kan jeg ikke gjøre annet enn å reise meg opp og bli stående som en dust i midtgangen et kvarter før tiden, jeg også. Når dette skjer er jeg alltid livredd for at en bloggleser eller Snapchat-følger skal sitte i samme vogn, og se at jeg tilsynelatende oppfører meg akkurat som de jeg irriterer meg over/henger ut på Snapchat nesten daglig, haha
  • I stillevogna, når noen ikke er klar over at de sitter i en stillevogn – og skravler høylytt i telefonen. Da gjør jeg meg så liten jeg kan, og venter i skrekkblandet fryd på at noen andre skal snakke til vedkommende. For det er det heldigvis alltid noen som gjør, så slipper jeg selv. Takk, medstillevognspendlere!
  • Jeg sovner som sagt ofte på toget, og av og til får jeg de der elleville rykningene man noen ganger får når man sovner inn. Det er spesielt artig hvis det skjer når jeg sitter i en fire-seters, og jeg sparker personen fremfor meg i leggen…. Nydelig

Har du noen typisk ubehagelige øyeblikk i løpet av en dag å dele med meg? 

5 kommentarer

  1. Jeg har i hovedsak pendlet med buss, og det er litt annerledes. Kom på det jeg synes var mest stress fra den tiden: Når folk bare vridde på knærne sine når de satt i det ytterste sete (og noen ganger ikke flyttet sekken/vesken på gulvet heller). For en som skal av med både sekk og bag på slepp, blir dette en slags hinderløype. Det trenger jeg ikke om morgen.

    Forrige gang jeg reiste med tog, spurte konduktøren en jente om hun hadde billett til North Face-bagen sin. (Hun hadde gitt den et eget sete). «Åja, hvis du ikke har det, er du fint om du overlater plassen til en av de som står i midtgangen». Det var merkelig tilfredsstillende å observere.

  2. Åh! Dette er tog-relatert selv om det ikke er om pendling. Da jeg var i Forsvaret, var millitærjakke moderne, og min favoritting å gjøre var å sette meg ved siden av personen i full uniform, bare for å se hvor ukomfortable de ble! Min form for stille humor

  3. Åhhh kjenner meg sånn igjen! Da jeg jobbet for leger uten grenser i fjor tok vi buss til og fra de områdene vi skulle verve medlemmer på hver dag. Om sommeren var det tortur fordi bussene var alltid fulle og dødsvarme, så da gikk man svett og ekkel igjennom hele arbeidsdagen. Ellers flyr jeg veldig mye og da har jeg konsekvens satt meg helt bakerst og innerst fordi flyene oftest ikke er fulle nok og alle vil ut av flyet fortest mulig og velger de framste radene og reiser ser 10 min før flyet åpner dørene igjen. Men forrige gang ble jeg sittende med to stykker på klokken 06.00 flyet som skulle skravle høylytt igjennom hele turen til Danmark OG jeg hadde glemt headsettet – må aldri glemme headsettet!

  4. Åh, mange! Pendler nesten 20 timer i uka med buss, og daglig kommer folk på som overhodet ikke prioriterer personlig hygiene, eller som nettopp har kjederøkt fem sigaretter, som spiser epler høylytt eller som ser en hel fotballkamp på telefonen, uten øretelefoner… En dag så jeg en som tok opp én toseter til seg selv, og én toseter til sekken sin! Folk er gale.

  5. Kjenner meg så igjen i det å vise med minst mulig kroppspråk til sidemannen på bussen (i mitt tilfelle), at jeg skal av på neste stopp. Jeg må manne meg skikkelig opp, flere stopp i forveien, og den lettelsen jeg føler når han eller hun går av på stoppet FØR meg.. Hallelujah. Verdens beste følelse!

    Og så hater jeg når jeg har trykket på stopp-knappen (med lysets hastighet for å være først, og for at min sidemann nærmest midtgangen skal vite at jeg skal av på neste uten at jeg behøver å si noe), og han reiser seg med en gang, omtrent en kilometer før bussen stopper, for å slippe meg frem. Så må jeg stå midtgangen som en idiot og holde klamre meg fast for å ikke miste balansen i ulidelig evighet… Oh lord.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *