Lære å sjonglere

«Kan jeg booke deg til lørdagen?» skrev venninna mi til meg på chatten, og ville ha meg med på en koselig tur med bikkja på formiddagen. «Haha!», svarte jeg. Det er morsomt fordi det er sant. Og så er det ikke morsomt – fordi det er sant.

Venninner som må booke meg fordi jeg aldri har tid. Forbannelsen av å være et ja-menneske. Ja til alt, ja til alle. Livredd for å gå glipp av noe, om å gjøre å være med på mest mulig på kortest mulig tid, for en vet jo aldri når det ender, dette livet.

Jeg er kjent for å alltid ha tusen baller i luften samtidig. Ingen i vennekretsen min vet egentlig hva jeg driver med, for èn dag tar jeg selfie med vekteren, og plutselig er jeg ute i skogen i Nord-Trøndelag ikledd uniform, og en annen dag står jeg i Tromsø og holder foredrag, og se der – nå er hun fader meg i Kazakhstan. Det har vært sånn i sju år nå, helt siden jeg forlot tenårene og de faste rammene en videregående skole holder deg innenfor. Hit og dit og overalt – samtidig. Jeg gir og gir og gir, av tid, energi, tanker og kunnskap, og glemmer å gi til den viktigste oppi alt – meg selv.

Kan jeg ikke bare bli påkjørt?

Noen ganger sitter jeg og håper at jeg skal bli sjuk, i mitt stille sinn. Bare en liten forkjølelse et par dager, så jeg kan puste ut uten å få dårlig samvittighet? Bare et lite fall ned trappa, med et lite brudd i foten, så jeg blir tvunget til å sitte i ro noen uker? Kjør på meg bare bittelitt, ved et uhell når jeg går over veien, jeg trenger ikke få erstatning, det er ikke penger jeg vil ha, jeg vil bare få muligheten til å hente meg inn igjen mens skadene leges. For den muligheten er det ikke lett å gripe etter i det daglige, for da er det så mye som skjer og jeg er frisk og rask og livredd for å gå glipp av ting.

Pust

Jeg elsker å sjonglere med alt som skjer, jeg gjør jo det. Jeg ser for meg hver dag som et blankt ark, og griper alle fargestiftene jeg kan få plass til med begge hender, og fyller arket med så mange farger som mulig; jobb, studier, en øl her, en boklansering der, nettverksbygging og bloggoppdrag – helt til arket er fullt, og jeg må sove – av rent fysiske årsaker, og så sover jeg, og står opp til et nytt ark morgenen etter, og setter i gang igjen. Om igjen og om igjen, dag etter dag, år etter år. Farger, og farger, og farger.

Men gleden av å fargelegge ødelegges av og til av papercut fra arket, og jeg får vondt. Jeg blir sliten. Stresset. Føler at jeg ikke strekker til, føler jeg drukner i avtaler og henvendelser, og selv det som skal være bare hyggelige ting – med venner og familie, oppleves som store tårn av forpliktelser og forventninger. Månedene jeg har fremfor meg er fylt opp allerede, og jeg går og gleder meg til mye av det – men jeg gleder meg enda mer til hver eneste avtale er unnagjort. Èn ting ute av verden, èn centimeter lavere skuldre. Men så fort èn ting strykes av listen, dukker det opp noe ting, og jeg sier ja i det uendelige, og føler meg som en hundevalp som febrilsk og sliten svømmer etter en motorbåt full av hundebein, men som han aldri, aldri, aldri får krefter nok til å ta igjen.

Sjonglere

I dag tok jeg steget jeg altfor sjeldent tar: avlyste en avtale. For med det livet jeg beskriver over? Er jeg avhengig av å kjenne mine begrensninger. Av og til får jeg hjelp fra leoparden*, den klorer meg på magen og ber meg roe ned. Og jeg ser på flekken, og roer ned. Tunga rett i munnen. En ball av gangen, før alle går i bakken. Sånn her har jeg lært meg å sjonglere, og det finnes sikkert flere som meg der ute som kunne trengt å lære det òg:

  • Fokusere på èn dag av gangen. Er kalenderen fullstappet? Ikke la deg stresse. Konsentrere deg om i dag – og så tar du morgendagen i morgen.
  • Avlys de tingene du ikke MÅ gjøre. Ingen dør hvis du utsetter et møte. DU dør ikke, om du går glipp av noe.
  • Eye on the prize! Er studiene tunge? Se for deg den dagen du står med bachelor/master i hånda. Gruer du deg til x antall møter? Tenk på følelsen du vil sitte igjen med når alt er over. Tenk på mestringsfølelsen, neste ferie, alt du har av lyspunkter – for de er der de òg, selv om de er vanskelig å se i et stresset sinn
  • Tenk på fallgruvene. Ja, alt er gøy og du vil rekke alt sammen, men om du møter veggen eller går på en smell? Da rekker du ingenting. Ta vare på deg selv, du er det viktigste du har i livet!

I går snappet jeg om at leoparden klorer meg på magen. En følger snappet tilbake at da hun holdt på i det tempoet jeg gjør for tiden? Endte det med hukommelsestap i tre uker. Så takk til deg. For det var det som avgjorde at jeg i dag har en kveld uten en eneste avtale, for den eneste jeg hadde har jeg avlyst.

Ps. Ikke kjør på meg. 

*psoriasis

8 kommentarer

  1. Roe ned og puste. Ting du aldri får høre om fra veilederne i grunnskolen. Rart vi blir en gjeng i fosterstilling, eller?

  2. Når man begynner å håpe at man skal bli syk eller skadet… Da er det nok på høy tid å roe ned? 🙂

  3. Så utrulig gjenkjennelig som student, og akkurat det mamma alltid sier, Ta roen, og ta vare på deg selv, for ellers går du i ein vegg, og da kan man ingenting. Skal ta roen i Frankrike i 10 dager, selv om studiene puster meg i nakken, så ser jeg veldig lyset der. Alpint, sol, afterski og ferie med studenter. Du er ro-momentet mitt på denne kvelden der jeg har stress i huet, og må få gjort en hel haug. Takk for denne fine teksten <3

  4. Hei hopp,
    jeg liker også veldig godt å ha ting å gjøre og å legge planer, fylle opp. Samtidig vet jeg at hvis det blir mye, hvis det blir full dag, hver dag. Så blir jeg sliten, også får jeg egentlig mest lyst til å bare være hjemme og slappe av.
    I jula som var tok jeg en personlighetstest, hvor jeg blant annet fikk utslag som introvert. Jeg hadde aldri tenkt tanken på at jeg kunne være det, så ble overrasket samtidig som det gav mening. Etter det har jeg tenkt litt på hvor ofte jeg egentlig bare vil være hjemme, eller i eget selskap. Også har det gått opp for meg at jeg har tenkt på enkelte ting som mer «verdifullt/kult». Altså har jeg følt at det er «bedre» å være ute med venner og ha det gøy, enn om jeg koser meg hjemme alene og ser en tv-serie. Og med dette har jeg innsett at jeg har tenkt feil. Det viktigste er at man har det bra selv, ikke hva du gjør. Hvis du har lyst å ligge i senga en hel søndag, så ligg i senga en hel søndag,
    Nå mener jeg ikke at man aldri må gjøre kjipe ting, alt kan jo ikke være supergøy bestandig. 🙂

  5. Takk for at du klarer å sette så fine ord på noe jeg vet at mange av oss føler på. Det handler om å være «med» hele tiden, ikke gå glipp av noe, si ja til mulighetene man blir tilbudt, stille opp, gi det lille ekstra. Og til slutt sier det bare stopp. Jeg hadde en periode for noen år siden rett etter at jeg hadde kjøpt leilighet. Jeg jobbet 170-190 timer i mnd på jobben, jeg var fulltidsstudent og hadde 8 eksamener, hvorav 4 stk var gruppeeksamner, jeg pusset opp leiligheten, og var leder for en avdeling i Studentorganisasjonen med 10 stk under meg, og jeg var med på ALT sosialt – en øl her, en fest det, alt. To mnd senere satt jeg på nattevakt å hylgråt fordi jeg var helt utslitt. Da hadde jeg nesten ikke sovet på flere mnd, og det ble helt rullgardin-mørkt i hodet. Jeg måtte avlyse alle avtaler jeg hadde, og sov mer eller mindre tre dager i strekk. Etter det har jeg prøvd å bli flinkere til å ta dager i ny og ne hvor man ikke har noen planer. Kun seg selv. Søvnen er min leopard, og når jeg slutter å sove skjønner jeg det er på tide å roe ned før det tar helt overhånd. For når en først møter den veggen, så tar det lang tid å komme seg opp igjen.

  6. Det tok lang tid før jeg skjønte at det å prioritere, ikke er å stokke om på rekkefølgen, men faktisk stryke noen ting av lista. Det å være travel og hardtarbeidende til enhver tid, var en så stor del av identiteten min, at det var vanskelig å gi slipp. Men jeg var nødt: Stresset som gjorde at jeg var i stand til å holde det gående, gjorde meg etter hvert syk. «Hvordan kan jeg tillate meg selv å være fornøyd og ha god samvittighet, hvis jeg vet jeg ikke har gitt alt?». Men nå har jeg skjønt at man kan snu på det: «Når jeg har det bra med meg selv, er jeg i stand til å yte bedre». Jeg måtte lære det den tunge veien – men nå er det veldig deilig å slippe å være «på» til enhver tid, og jeg bekymrer meg ikke lengre om å overbevise alle. Lykke til med sjongleringen! Lytt til leoparden.

  7. Denne traff! Et av mine nyttårsforsetter var å si mer ja, og gjøre mer av det jeg ville. Men jeg innså etter et par uker at det førte til dobbelbooking og at jeg ikke fikk så mye ut av de forskjellige tingene som skjedde fordi jeg alltid var på vei mot noe annet. I tillegg ser jeg at studiene tar såpass mye tid at jeg må velge bort enkelte ting og prioritere andre ting. Lettere sagt enn gjort, og man vil jo ikke gå glipp av noe, men ingen kan rekke alt heller:P

  8. Du burde høre på podcasten Alt du sier er feil, Espen, og episoden med Peter Wallace. der snakker de om å bare tillate seg tre stjerner i uken, Et system for å ikke slite seg ut.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *