Hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra

For en stund siden bladde jeg i de gamle notatene dine, pappa. Notater fra da du studerte, fra da du tegnet. Jeg fant den gamle minneboken min også, hvor du hadde skrevet et klokt dikt av Inger Hagerup til den da 10 år gamle meg. Etterpå satt jeg igjen med en rar følelse jeg ikke klarer å beskrive. Det var så rart å plutselig sitte der og ha tilgang til tankene dine igjen, skrevet i ord, sort på hvitt. For de har jeg ikke hatt tilgang til på flere år.

«Hvordan preger det deg, egentlig, at pappaen din er sjuk?» Jeg blunket et par sekunder, før jeg trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke». For jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har vokst opp med MS, jeg har blitt voksen sammen med sykdomsforløpet. Jeg lærte meg å gå, pappa lærte seg krykker. Jeg lærte å ri, pappa lærte seg rullator. Jeg lærte meg å kjøre bil, pappa lærte seg å kjøre rullestol. Da jeg lærte meg å stå på egne bein, lærte pappa seg å stå ved hjelp av en ståfunksjon på den elektriske rullestolen sin. Og da jeg forlot redet og spredte mine vinger, la pappa seg ned og ble mer eller mindre liggende.

Jeg er så vant til å ha en pappa som er syk, at når andre spør meg hvordan det er, spør jeg tilbake om hvordan det er å ha en pappa som er frisk. Det er like selvfølgelig for dem, som det er selvfølgelig for meg å ha en som ikke er det. Og like vanskelig å svare på for begge, fordi et alternativ er utenkelig. Du har ikke noe å sammenligne med. Du vet ikke om noe annet.

PappafikserMarierom94


Pappa i 1992

Men at pappa er så sjuk som han har blitt preger meg nok mer enn jeg er klar over i det daglige. Jeg merker det særlig når noen spør meg hvordan det går med han. Jeg svarer alltid «samme gamle», smiler kort, og spoler videre til neste tema. For jeg vet ikke hvordan jeg snakker om det. Jeg vet ikke engang hvordan jeg tenker om det? Jeg føler selv at jeg har god kontakt med mitt indre liv, jeg er god på selvransakelse og går møysommelige runder med meg selv nesten daglig, men i det hjørnet av hjertet hvor opplevelsen av å ha en så syk pappa boltrer seg, når jeg ikke inn. Enda jeg prøver. Og jeg prøver. Jeg tenker mye på pappa, jeg elsker pappa, jeg savner pappa. Og jeg kan sette meg ned og bevisst prøve å tenke på hvordan det egentlig er å ha en pappa som er så sjuk, hva jeg egentlig føler om det, og jeg prøver virkelig å tenke tankene helt ut og føle på den urettferdigheten og sinnet og sorgen som jeg vet jeg burde ha et sted der inne, men det går ikke. Det er noe i veien. Det er noe som blokkerer, og jeg kommer meg ikke forbi. Helt til lokket plutselig skyves til side av noe utenfra, og så overumples jeg av følelser jeg ikke har kontroll på.

En kveld i høst, for eksempel, hørte jeg på en podcast om en jente et par år yngre enn meg selv, som hadde en pappa rammet av en sjelden form for demens, han trengte hjelp til omtrent alt her i livet og kunne ikke kommunisere særlig bra. Jeg lå og løste sudoku på sengen, lyttet og skrev tall inn i rutene, og ante fred og ingen fare. Og så begynte jeg plutselig å strigråte. Som om jeg ble overfalt av en spontan tsunami av sterke følelser. Som om stemmen fra radioen var den som satt med nøkkelen til hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra. Og et par minutter senere? Var tårene tørket, rommet låst igjen, og nøkkelen vet jeg ikke hvor ble av.

I disse dager prøver de å finne en måte som pappa kan kommunisere med oss igjen på. Kanskje ved å blunke til bokstaver i alfabetet som blir holdt opp foran ham, kanskje ved hjelp av teknologi som går fra øynene til en skjerm, kanskje ved at han hvisker «Ja» til hver bokstav i alfabetet. Jeg håper de finner noe, pappa. For jeg savner å ha tilgang til tankene dine.

[Innlegget skrev jeg i november. To måneder senere står hjerterommet på vidt gap. Jeg fant nøkkelen i jula. Jeg tenker, føler, griner og banner. Det er sikkert sunt, å «endelig» føle på alt sammen, men jeg kunne ønske vi slapp. Jeg kunne ønske du slapp, pappa. Livet er faen så urettferdig.]

29 kommentarer

  1. Herregud, Marie, jeg begynte å gråte av dette innlegget. Jeg føler med deg og synes du er veldig tøff som skriver så åpent og ærlig.

    1. <3

  2. Må bare skrive noe hjerter her, jeg vet ikke hva annet jeg skal skrive <3 <3 <3

  3. <3<3<3

  4. Så sabla trist og urettferdig! Jeg tenker mye på deg og dere <3
    Jeg har en frisk pappa, men både faren og broren hans døde da de var på samme alder som han er nå. Det tenker jeg mye på. Og en av de fååå tinga her i livet som kan få meg til å knekke på minutter er tanken på å miste ham eller mamma.
    Kanskje du kunne hatt behov for å snakke med noen profesjonelle om det? Evt skrive mer om det på bloggen? Jeg visste ikke at det var så ille at han ikke kan snakke nå… jeg regner med at han er helt i tipp topp stand i hodet? Det må være veldig frustrerende for ham å ikke kunne kommunisere!!
    Massevis av klemmer <3 <3 <3

    1. Ja, det er en grusom tanke at foreldrene våre (mest sannsynlig) skal dø før oss – og skrekken er at de dør unge! Orker ikke engang å tenke på det, jeg. I min verden skal de leve evig 🙂 Ja, aldri dumt å snakke om ting! Snakker mye med de nærmeste <3 Ja, MS kan være en jævlig sykdom. Man lærer seg i hvert fall å sette pris på de små tingene, som et smil fra pappa eller en litt bedre dag enn den forrige. Takk, fine deg <3

  5. <3 Dette var sårt å lese, men vakkert allikevel, fordi det er så menneskelig <3 klemklem

  6. Takk.
    <3

    Takk fordi du skriv så fint og sårt, og får tankane fram. Eg byrja gråte, fordi verda er urettferdig og fordi du fekk meg til å tenkje på pappa (og mamma) og kor mykje dei betyr. Det er jo slikt ein veit, men ikkje så ofte eg ordentleg tenkjer over det. Det, óg det at ein ser og registrerar at dei óg byrjar bli eldre og tankane om kva det vil seie..
    Takk. <3

  7. <3 <3 <3 klem

  8. Så vakkert, og så sårt, på same tid. Ord strekker ikkje til, så eg skriv nokre hjerter og håper dei kommuniserer den medkjensla eg føler <3<3 Å sjå nokon ein er glad i kjempe mot ein sjukdom, det er verkeleg noko av det verste.
    Klem.

  9. Nå rant det en liten tåre.. kjenner meg igjen ved å stenge inne følelsene, men samtidig også kjenne på hvordan det er å endelig klare å føle igjen og bare gi litt faen og la alt komme ut. Har tenkt mye på deg siden det som skjedde i jula og vil så gjerne gi deg en god varm klem, for det er ikke mye mer man egentlig kan si eller gjøre for at det skal bli enklere for deg.. Du virker som et helt fantastisk menneske!

  10. <3

  11. Fy f, så vondt å lese. Jeg kan ikke engang sette meg inn i hvordan det er å ha en syk pappa. Eller mamma. Nå vil jeg bare gi deg en klem. Gir deg en cyberklem. <3

  12. Man vet aldri hvordan det egentlig er å ha en syk pappa, for man har ikke noe annet å sammenligne med. Kanskje bare et fjernt minne fra før verden ble snudd på hodet, og sykdommen ble en del av hverdagen.
    Du er så himla tøff,Marie!
    Som klarer å sette ord på det, for det er vanskelig.
    Selv er jeg «heldig» for pappa er ikke så syk… enda.
    «Mange glemmer de pårørende og hvor tøft de har det. De har det nesten tøffere enn pasienten selv, for de kan ikke gjøre noe. De må bare stå og se på. Og alt de kan er å være der så godt de kan»
    Det var legens ord til mamma, da pappa ble syk.
    Og du og din familie dere er så himla supre på å ta vare på hverandre, på å være der.
    Jeg håper at du klarer å holde den delen av hjertet ditt åpent, for du nådde iallefall den samme delen av mitt hjerte. Som alltid er låst, men nå er litt mer åpent.
    Takk

  13. 🙁 <3 <3 <3

  14. <3 takk for at du deler.

  15. Hjerte hjerte ( <3 <3 ) for hva annet kan man egentlig gi. Takk for at du deler <3

  16. Åh. <3
    Jeg mista begge foreldrene mine i hjernesykdommer i løpet av tre år. De var helt friske og oppegående helt til en januar hvor begge med et par ukers mellomrom ble pleietrengende og døende. De er borte nå. Savnet er for stort til å kjenne på det ofte. Heia deg og at du formulerer deg bra om dette – når du vil og orker og kan.

  17. Fine fine Marie <3 ! Så vakkert og så sårt. Tusen takk for at du deler!

  18. Eg grine. Så mye at genseren min e våt. Eg tenke på mamma. Som forlot oss i altfor ung alder. Det e så urettferdig. Og eg tenke på deg og dine. Og på pappan din. Og eg har ikje ord. Eg kan ikje trøsta. Eg kan bare sei at eg e her. Eg lese dine ord. Eg føle med deg. Og gjennom skjermen gir eg deg ein stor klem.

    Kjarleik.

    1. Åh <3 Stor klem til deg også, det du skriver er trøst i seg selv!

  19. Kjære Marie, tusen takk for dette innlegget. Du har klart å sette ord på noe jeg har slitt med å sette ord på selv i de 15 årene som har gått siden min egen far ble diagnostisert med en alvorlig sykdom. Jeg var 9. Det blir en del av livet; sykehusinnleggelser, medisiner, utmattelse og så videre. Det blir det normale. Mine venner og bekjente sier alltid «det virker som du takler det så bra» og «jeg beundrer deg for hvordan du håndterer det». Sannheten er at jeg klarer ikke tenke på det. Jeg fortrenger det, skyver det unna med det samme svaret som alltid; «Det går etter forholdene greit».

    Jeg håper jeg klarer å finne nøkkelen til å kjenne på mine egne følelser snart jeg og. Ikke fordi jeg har så innmari lyst, aller helst vil jeg bare fortrenge det for alltid fordi ingen skulle måtte trenge å gå gjennom noe som dette, men fordi jeg tror det er nødvendig før det uunngåelige skjer og jeg sitter der en dag uten pappa.

    Takk for dette innlegget, takk for at du deler – slik at sånne som meg kan få se at det er flere av oss der ute. Livet er forbanna urettferdig, men det er en liten trøst i å vite at vi er flere som er i samme båt.

  20. <3<3<3

  21. Jeg har lest bloggen din i mange år, men etter at jeg fikk barn så har jeg ikke klart å henge like bra med:) mammaen min er også ganske hardt rammet av ms. Og denne teksten her var akkurat som at jeg skulle skrevet den selv!(vel ikke like bra formulert, men jøsses, dette er jo meg å mitt liv tenkte jeg mens jeg leste). Vet jo at folk ikke mener det noe vondt når de spør «hvordan går det med mammaen din?». «Joda, går bra» svarer man, mens man begynner å tenke..»kan ikke bevege seg, spise selv, snakke, hodet henger nesten ned til magen, hører dårlig osv. Kan nesten ikke bli dårligere nå, så trenger ikke spørre mer nå»

    Syntes det er veldig fint å kunne lese dine tanker som pårørende! Selv om det ikke er en dialog, så føler jeg at endelig, så er det en som faktisk vet hvordan jeg føler, og har det! Så tusen takk, har alltid ønsket å ha en å dele hvordan det oppleves med, om det er under tvang eller ei

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *