Tvangssivilisering

Neida. Ble ikke tvunget, var hjertelig velkommen til å henge rundt på Rygge. Men jeg ble altså dimitert i dag, èn dag tidligere enn jeg var innkalt til, fordi øvelsen ikke gikk så mye inn på mine oppgaver lenger (mediehåndtering og kommunikasjonsrådgiver for sjefen), og jeg kunne jo ha sittet og trent meg selv en dag til, på hva jeg skal gjøre og kommunisere når det oppstår ulike branner på den lokale dassen, men det er bedre å spare den dagen til en annen dag. Har tross alt et begrenset antall med grønne dager i løpet av et år. Det var uansett superdeilig å få noen skjønne grønne dager, si hei til den militære familien min igjen og friske opp i den rollen jeg har ved krig og krise. Det er så vanvittig spennende å være en del av staben når det pågår en «militær operasjon» (vi trente på papir denne gangen, altså uten fysiske soldater ute i felt, men åh så realistisk allikevel). Og samtidig er det helt absurd å sitte og høre at sin egen hjemby er under angrep (på papiret). Apropos – herlighet som tårene rant da de tyske bombeflyene fløy inn over Hamar i Kongens Nei? Har dere sett den enda? Jeg har jo sett et tosifret antall med heftige krigsfilmer opp gjennom, men det blir noe helt annet når filmen er norsk. Så mye nærmere, så mye enklere å relatere seg til, og det er jo faktisk ikke mange årene siden heller, dette førtitallet. Måtte vi aldri oppleve noe sånt igjen, Norge. Vår lille diamant i nord.

Nå har jeg akkurat våknet, jeg rakk ikke engang å høre ferdig #dax18 (!) før jeg sovnet på sofaen, og det ligner jo ikke meg – jeg sovner aldri på sofaen! I tillegg kjenner jeg halsen hinter om noe. Tror det er på tide å roe ned et par hakk, jeg har stresset lenge nå, med skriveoppgaver i alle ender og en streik som gjør livet mitt midlertidig surt. Altså, jeg har våknet så lykkelig i to dager nå, dere aner ikke, vel viten om at jeg ikke skal lenger enn femten minutter med bil, så er jeg fremme, og jeg kjenner at jeg regelrett gruer meg til å stå opp i morgen. Jeg. Er. Så. Lei.

1 kommentar

  1. Camilla Albertine

    Åh, Kongens nei! For en film. Gråt og gråt. Gråt fordi det var trist, skummelt, vakkert, ekte og rørende.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *