Et kratt

Hun setter telefonen i flymodus i det samme hun har satt begge føttene utenfor døren, for hun orker ikke forholde seg til alle meldingene og telefonsamtalene hun vet aldri kommer. Det er bedre å gjøre seg utilgjengelig, enn å være tilgjengelig for den skrikende stillheten av meldingene som aldri blir sendt.

Hun låser seg inn i en tom leilighet, og møter det samme veiskillet som så mange ganger før. Skal hun sette seg ned og bryte ned demningen hun bygget opp mens hun satt blant alle menneskene på bussen, eller skyve klumpen i magen framfor seg, klistre på et uekte smil og overtale sitt eget speilbilde til at alt er ok?  Ingenting er ok, men hun har blitt god på å lure seg selv. Hun har mange års trening.

large

Hun velger ingen av delene. Hun er så lei av å velge hvilken vei hun skal gå, hun er lei av å alltid måtte velge mellom å bryte sammen, eller kjempe videre. Hun kjenner på sinnet, savnet, tomheten og desperasjonen, og på trangen etter å få alt sammen ut et sted, i strie elver av salt nedover der det skulle ha vært et smil, men velger heller å børste det av seg. Gi faen. For hun ser helt klart for seg hva han gjør, og vet at kinnene hans er tørre. Han ofrer ikke èn tåre, og hun vet ikke om han engang ofrer en tanke. Av respekt for seg selv velger hun å ikke ofre noe, hun heller. Hun er ikke engang sikker på om hun har noe mer å ofre, for hun har allerede ofret alt.

(«Du fortjener en som digger å være sammen med deg, en som elsker å få deg til å smile, en som forguder deg og får deg til å føle deg lykkelig», om igjen og om igjen).

large-1

Hun setter seg ned, stryker seg på halsen og scanner brystet etter følelser i sitt stille sinn, som en røntgenmaskin. Hånden hennes stanser på brystet. Ribbeina hennes har blitt til et tomt kratt. Alle rosebladene har hun allerede gitt fra seg, og det er ikke mer igjen, annet enn et tomt kratt med torner på, klar til å kutte nestemann som forsøker å nærme seg det som er bak. Hun har tatt frem hagesaksa for å klippe av greiner, de kan hun gi ham hvis han allikevel skulle sende en melding, tørre kratt kan tross alt bli fine hvis man setter de i en vase og pynter  opp med dekor i lyserød plast. Plast visner aldri, det er kanskje ikke ekte, men det visner i hvert fall aldri.

Hun har ikke mer å gi, men er fremdeles villig til å gi litt til. Han kan få alt sammen, men han får ikke flere tårer.

Alt er sant, unntatt det som ikke er det.

3 kommentarer

    Vakkert og trist å lese. Godt skrevet <3

    Åh… ♥ Fint skrevet.

    Denne teksten <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *