Travelling a broken world

Dette innlegget begynte jeg å skrive på i november 2015, en uke etter terroren i Paris. Snart et halvt år etter er glasskårene vi trår på fremdeles like skarpe, og tankene og følelsene like reelle. Åh, verden? Det gjør så vondt.

Bestefar syntes ikke jeg trengte å reise til Afrika i julen. Jeg gruet meg til å fortelle mamma at jeg skulle reise til København i november, dagen etter at flyplassen der ble evakuert etter funn av en mistenkelig gjenstand. Det faste reisefølget mitt gleder seg stadig litt mindre til å bli med meg på tur, fordi terroristene har stjålet litt av den gleden det pleide å være. Og «reiser til Paris i morgen!» er en status som ikke lenger fylles opp av hjerter og ønsker om en god tur til kjærlighetens by, men frykt og bønn om at du heller skal bli hjemme.

Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke at verden går til helvete i disse dager. Det smeller daglig, terroraksjon etter terroraksjon, Tyrkia, Egypt, Tunisia, Paris, Bagdad, Beirut, Mali, Pakistan, Brüssel, og det er i og for seg ikke noe nytt – for flere millioner mennesker er dette hverdagskost, og det har det vært lenge, forskjellen er at nå skjer det hvor som helst, når som helst, oftere og oftere, nærmere og nærmere, og den frykten flere og flere føler på i europeiske land er forståelig. Dette har ikke vært en normal følelse for oss å bære, så privilerte har vi vært, vi som vant i lotto og ble født inn i topp 20-listen over de tryggeste landene i verden. Vi vant virkelig i lotto.

bjuti1

Men vi kan ikke vinne hver gang. Vi sitter her hjemme og ser på at verden rundt oss – og vår egen – faller fra hverandre, og det er helt legitimt å føle litt på dét og være bekymret og engstelig for hvor, hva og når det neste som skal skje er. Og jeg skjønner bestefar, jeg skjønner mamma og reisefølget mitt og de rundt meg som tenker at det er bedre å holde seg hjemme, finne på noe annet, ikke dra, ikke nå. Men vi kan jo ikke slutte å leve heller? Da vinner de jo, de som så iherdig prøver å spre frykt og skape usikkerhet blant oss.

Det er klart jeg tenker gjennom alle mulige slags scenarioer og kjenner på risikoen jeg óg, hver gang jeg bestiller en reise eller setter meg på et fly. Før Afrika satt jeg og søkte etter et lokalt hjem å bo i, for jeg tenkte at da slipper jeg i hvert fall å bo på hotell, hotell er et større terrormål enn et hjem som er lagt ut på AirBnb eller en sofa på Couchsurfing. Men jeg fant ingen som fristet, og det ble hotell, og jeg tenker herregud. Samme det. Man blir rammet uansett hvor i verden man drar. Se Paris, se København, se Utøya, se Regjeringskvartalet. Man er ikke trygge noe sted, uansett, så det å avbestille en ferietur eller droppe å reise er for meg helt utenkelig. Helt uakseptabelt. Til tross for at verden har blitt som den har blitt.

bjuti.jpg

Jeg fikk et spørsmål om dette med å reise i en terrorisert verden i forrige spørsmålsrunde, og jeg svarte i videobloggen da – som jeg enda svarer nå – bare reis. Følg UD sine reiseråd, og hold deg selvfølgelig unna land som er ekstremt utsatt, meld fra på reiseregistrering.no, men utover det? Jeg syns ikke vi skal bukke under. Jeg syns ikke det. Jeg vil ikke at de skal se at det nytter. At det fungerer å bombe oss vekk fra demokrati og frihet. Jeg vil fortsette å leve, reise, spre vingene mine til den dagen de eventuelt blir klippet av. Jeg nekter å sette meg ned og være redd. Sperre meg selv inne. Holde meg hjemme. For de følelsene redder meg ikke uansett. Dersom noe skjer der du er – om det så er her hjemme eller der ute i vide verden – så skjer det, uavhengig av frykten du eventuelt måtte følge på på forhånd. Reis heller, og vit at du prøvde. Prøvde å leve livet ditt etter beste evne, selv om det er krefter der ute som prøver å stoppe deg. Vi må ikke la oss skremme, og vi må ikke la oss stoppe. Vi må la gleden over livet seire over frykten for å dø.

Les også: Om «å være fryktløs».

Når det er sagt vil jeg understreke at det er helt greit å være bekymret, og fullt forståelig, og er man det, er det er mye en kan gjøre for å føle seg litt tryggere når en er ute og reiser.
For eksempel dette:

  • Unngå store folkemengder
  • Reis til byer og tettsteder som ligger litt avsides, man MÅ ikke reise til de største byene i Europa alltid. Å se noe annet, noe mindre og mer autentisk kan bli en mye større opplevelse enn det er å kjøpe et eiffeltårn på nøkkelring like foran det virkelige tårnet (no offence, Eiffel)
  • Dra til land som ikke er så veldig mye besøkt, hva med Albania, Slovenia, Malta eller Kazakhstan? (jente som gleder seg til Kazakhstan!)
  • Bo alternativt – som nevnt over er AirBnb og Couchsurfing gode alternativer til hoteller, som er et mer sannsynlig mål enn et hvilket som helst hjem i et hvilket som helst land
  • Unngå rushtiden – generelt, både i byer og på veier

Hva tenker dere om temaet?

12 kommentarer

  1. Syns det er helt fint å respektere faren, og ta forhåndsregler før/på em reise. Men man kan ikke gi opp ønsker og drømmer (om det er reise en vil).
    Hilsen ei som planlegger å flytte til costa rica for 6 mnd!

    1. supermarie

      Åh, så utrolig spennende! Er ikke det verdens lykkeligste land?! 😀

      1. Ja, gleder meg veldig!
        Danmark leder nå tror jeg som verdens lykkeligste land, og tror i fjor lå Costa Rica på 12 plass eller noe 🙂

  2. Takk, dette innlegget trengte jeg visst. Litt småbekymra for sommerreisene, men frykten skal og kan ikke vinne.

  3. Bra innlegg og gode tips. Verden vår går i en fæl retning 🙁

  4. Ja, det er grusomt hvordan verden utvikler seg, men med hjelp av dine tips virker det som det kan føre til nye opplevelser som man kanskje ikke hadde tenkt over. tidligere Hvis man følger rådet ditt om å ikke nødvendigvis dra til den største byen i et land, kommer man mest sannsynlig til å oppleve noe helt nytt og annerledes og det er vel egentlig bare positivt? Eller å reise til andre spennende land som du også nevner her.

    Apropos andre spennende land, så er det mange land der situasjonen er en helt annen enn i Europa. Jeg bor for tiden i Brasil (for ett år foreløpig) og da det smalt i Brüssel var det egentlig ikke så mange som brydde seg her, for å være helt ærlig. Som nordmann, og europeer, føles det selvfølgelig veldig nært og det tror jeg egentlig det alltid vil uansett hvor lenge man bor i utlandet, men brasilianerne ofret det så vidt en tanke. Det høres kanskje ekstremt ut, men for dem er det så fjernt og det virker som de har nok med sine egne problemer (presidenten blir muligens stilt for riksrett snart…).

    Takk for gode tips og jeg håper virkelig ikke folk holder seg hjemme pga terror. Som du skriver er man jo ikke trygg noe sted, så man har jo ingenting å tape. Jeg må si jeg føler meg tryggere her i São Paulo enn jeg gjorde i Oslo forrige semester, dessverre.

  5. Dette var eit fint innlegg. Og godt å lese. Har sjølv vore bekymra angåande både ferieplanar og flytteplanar, men tenkjer som deg – dei skal ikkje vinne. Dei skal ikkje få hindre meg i å gjere som eg vil.

  6. Kristina

    jeg kunne ikke vært mer enig! jeg prøver ikke å tenke på det, men tar mine forhåndsregler 🙂 vi må fortsette å reise og leve, for i all grusomheten finnes det fantastiske steder og gode mennesker det er verdt å oppleve.

  7. Ah, dette innlegget satte ord på det jeg har gått og tenkt og følt på den siste tiden!

    Jeg var i Paris under terrorangrepet og planlegger en jordomseiling til høsten, og jeg har fått mange spørsmål fra venner og familie om jeg virkelig tør å reise så langt og lenge når slike ting kan skje. Men man kan ikke sette livet på vent fordi «kanskje…», «tenk om…», «hva hvis…» osv.. Slikt kan skje hvor som helst, og det er ikke nødvendigvis tryggere for meg å sprade nedover Karl Johan, enn gatelangs i utlandet.

    Det er så mye fint som kan oppleves her i verden, og drivkraften min til å reise til nye steder og se, føle, tenke og oppleve er sterkere enn frykten for terror.

  8. Jeg er så enig med deg! Ja, verden har blitt farligere, men vi må ikke slutte å leve på grunn av det. Man bør, som du sier, ta forhåndsregler og ikke være naiv. Men å slutte å reise løser ingenting. Kom hjem fra backpacking og mellomlandet i Brussel en uke før det smalt. Helt rart å tenke på at det kunne vært jeg og venninnene mine som hadde opplevd det. Skremmende å tenke på at det kunne vært bare to av oss som kom hjem igjen f.eks:O

  9. Så fint å lese ♡ Jeg kjenner også på det, vi skal liksom gifte oss i Paris. Om under to måneder hvis ting går etter planen, noe det ikke har gjort til nå dessverre. Men uansett. Vi kan ikke la hatet og ondskapen vinne. Vårt beste motsvar er å leve, å le, å elske og vise at vi står sammen ♡

  10. Vakre naturbilder, det kan jeg like. Ha en videre fin dag 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *