Nesevis

Tar opp tråden fra videobloggen, fordi jeg har så mye mer på hjertet som vil ut.

Jeg var der selv. Hatet mitt egen profil, ansiktet sett fra siden. Photoshoppet frem drømmenesa og levde i håpet om å få en basketball i trynet i gymmen på ungdomsskolen, bare så nesa skulle knuse bittelitt, sånn at jeg «måtte» fikse den med kirurgi, gjøre den litt mindre i samme slengen, presse den inn i en mal som samfunnet har satt for oss, uten at jeg selv gikk inn for å endre noe på mitt eget utseende, det bare ble sånn. Var et uhell. Fikk en basketball i trynet i gymmen, det er sånt som skjer. Kjedelig med den nesa, men det ble jo bra, da?

hue

Dette var tanker som regjerte på den tiden, i nesten alle tenårene. Mot slutten av ungdomsskolen gikk jeg også med solbriller døgnet rundt, helt uavhengig av solskinn, for å unngå at gutta skulle se hvordan jeg egentlig så ut da jeg traff dem, at ingen reagerte mer enn de gjorde er rart å tenke tilbake på.

En i klassen rangerte meg som en 4’er på utseende. Jeg husker jeg klamret meg fast til den fireren, tenkte at 4 av 10, det var jo nesten midt på tre? Det var bedre enn 1, enn 2 og enn 3. Jeg var ikke den peneste, men jeg var ikke den styggeste heller, ikke sant? Og i det minste er jeg jo ganske kul?

Utseendet betyr ikke en dritt. Hvorfor er det ingen som forstår det? Og hva andre mener om din visuelle fremtreden her på jorda betyr ingen verdens ting det heller, for til syvende og sist er det det vi streber etter, ikke sant? At andre skal se på oss med store, beundrende øyne og tenke fy fader for et pent menneske. Kunne ønske jeg så sånn ut. Vel, det gjør du ikke – deal with it. Og hva andre tenker om deg betyr ingenting. Det gjør ingenting fra eller til i livet mitt, om noen mener jeg ser ut som en vandrende utfordring for Aksel Lund Svindal og Kjetil Jansrud sett i profil, sammenlignet med andres neser (det er ingen som har sagt jeg ser ut som en utforløype fra siden, altså, det var noe jeg kom på nå). For jeg har andre ting som betyr mer for meg her i livet, som å dyrke lidenskapene mine for kommunikasjon, å utforske verden og være et godt menneske. Det er INNSIDEN SOM TELLER, verdens viktigste klisjè. Og er innsiden fin? Da følger utsiden automatisk med. Dessuten ser du deg selv 20% styggere enn hva andre gjør, så finn det du liker, det du syns er fint eller OK med deg selv og tenk at andre ser deg nesten dobbelt så fin.

Drit nå i skjønnhetsidealet, det funker ikke for noen av oss. Visst faen har jeg en profil som ikke passer inn i den malen samfunnet har satt for oss hva gjelder kropp og utseende, såkalt skjønnhet, og «samfunnet», sier vi, uten å dvele ved at samfunnet? Det er oss. Det er VI som må gjøre endringen dersom samfunnet skal endres. Og det er samfunnet som må endres, ikke nesa mi. 

Jeg har – takk og lov – vokst fra de nedsettende tankene om meg selv, de som fortalte 15 år gamle Marie igjen og igjen at hun ikke var bra nok. Basketballen dukker jeg unna. Solbrillene ligger langt nede i en skuff. Et tall litt under midt på treet betyr ingenting lenger, det var bare et tall fra en fyr som gikk i klassen min på ungdomsskolen. Jeg er glad i nesa mi. Og her kommer poenget: Fordi nesa mi? Den er spesiell, og det gjør meg unik. Det er en karakteristisk Brudevold-nese, og jeg er faen så stolt. Jeg slektes på opphavet mitt, og hvis jeg skulle ha endret på utseendet mitt den gangen jeg var så misfornøyd, da hadde jeg også forandret en viktig del av hvor jeg kommer fra, og det vil jeg ikke. Jeg vil ikke. Jeg er stolt av hvor jeg kommer fra. Jeg er stolt av å smykke signaturen min med Brudevold til slutt. Jeg syns mamma er vakker og pappa er den flotteste mannen i verden, hvorfor endre på noe så jeg ikke lenger er autentisk og ligner på de to menneskene jeg setter høyest her i livet?
Jeg er så lei av å få den store pekefingeren fra et kroppsfiksert samfunn som skal fortelle oss hva som er pent og ikke. Jeg følte meg til tider som et hamster presset opp i et hjørne, med en pekefinger som peket truende mot meg helt til jeg fikk nok og satte tennene i den fingeren, bet tilbake, fuck off! Jeg er så lei av å høre de implisitte ordene som ligger i hver avis, hvert magasin, hvert bilde på Instagram, overalt rundt oss; ordene om at jeg ikke er PEN gitt et viss ideal. Ideal meg i øret, jeg syns det unike er vakkert. Det er det som er vakkert! Det som skiller seg ut. For all del, mengden er vakker den og, de som passer inn i idealet som hånd i hanske, men hvis alle skal operere seg til å se sånn ut, en perfekt profil og søt nese, store pupper, smal midje, da blir vi alle like i den andre enden, og hvor er vi da? HVA er vi da? Helt forbanna like, ingen som er ulik en annen. Fader heller, jeg nekter å være med på det. 

Her om dagen scrollet jeg gjennom en blogg, som tilhørte en som har gjort inngrep i ansiktet sitt, og hennes ansikt var til forveksling likt en annen bloggers ansikt – som har gjort akkurat de samme inngrepene, og jeg tenkte herre-jævla-gud. Hvem av de to ER dette? Det er skremmende. Det er DET som er skremmende, at alle følger en felles mal – at alle søker etter å se identiske ut. Det er jo det unike som er pent, det er det som skiller seg ut som fanger min oppmerksomhet, det selvsikre og det ekte. Gi meg store neser, lange halser, korte bein, firkanta skuldre, bollekinn, tynt hår, tykt hår, små pupper, store pupper, gi meg det naturlige – det ekte – enten det ligner den felles påtvungne malen samfunnet (VI) har manet frem eller ikke. Jeg vil bare ha det ekte.
Jeg ble fortalt av en åtteåring, som gang på gang har påpekt at jeg har en annerledes nese, og sist vi snakket om nesa mi konkluderte han, en gang for alle, med at nesen min var fin. Jeg ble fortalt av en åtteåring at nesa mi var fin. Fordi den var annerledes. Og det er fra fulle folk og barn en skal høre sannheten. Hans ord er min lov, nesa mi er fin som faen, og ikke et skjønnhetsideal i verden skal prøve å fortelle meg noe annet. Og fra ett avvik fra skjønnhetsidealet til alle dere andre der ute som måtte føle at dere skiller dere ut og ikke passer inn i malen vi har blitt oppdratt til å sikte mot? Vi er ikke puslespillbrikker som skal presses ned i et puslespill vi ikke passer inn i. Hvorfor prøve å passe inn, når vi er født til å stå på utsiden?

Vær deg selv. For du kan ikke være noen andre, og du er unik akkurat som du er, og for meg er det det unike som gjør mennesker vakre.

10 kommentarer

  1. Ja, ja og atter JA! High five for et fantastisk innlegg! Hvorfor skal folk løpe etter idealer som så veldig ofte i seg selv er kirurgiske resultater? Hvorfor bryr vi oss? Vi ser ut som vi gjør som et resultat av de to menneskene som har skapt oss. Er det ikke en aldri så liten fornærmelse å kirurgisk frasi seg disse trekkene?
    Det er så GODT å lese bloggen din, du skriver så godt og så viktig. Ikke minst når du frem til så mange som trenger å lese nettopp dette. Inkludert meg selv.

  2. Une Sesilie

    AMEN! Dette innlegget traff meg på en merkelig måte, jeg kjente meg igjen i så og si hvert ord! Har også en unik nese som er større enn «malen». Jeg skal innrømme at jeg har komplekser med den, men den er meg, den er familien min, og et kjennetegn på den jeg er, og jeg vil ALDRI endre noe med den 🙂 Har også fått høre av elever på jobb at nesa mi er stor, og at den ligner en heksenese :p

  3. Takk for dette innlegget! Er så utruleg lei av å aldri kjenne meg bra nok. Eg er i midten av 20-åra og burde ha eit bekymringslaust liv, men kjensla av å aldri vere bra nok har hengt på sidan eg gjekk i fjerde klasse. No er tida for å stå imot presset, og prøve å bevise for verda at skjønnheitsidealet berre er lureri: DET ER IKKJE UTSJÅNADEN DIN SOM DEFINERER KVEN DU ER OG KOR BRA DU ER.

  4. <3 <3 <3
    Må bare si at jeg ikke en gang tenkte over nesa di når du bytta header, eller når du posta bildet på innlegget her. Jeg la merke itl hvordan håret ditt falt som det gjorde, hvordan svart-hvitt effekten fikk hele deg til å se ut som om det ble trykket ut av bildet, på en eller annen merkelig måte. Nesa di er det siste jeg hadde lagt merke til, om ikke du hadde påpekt det selv. Bare så du vet.

  5. Deilig tåre-i-kroken-lesing! Har også hatt komplekser for nesa. Og små pupper. Men samma faen det vel. Er det så nøye? Det er ikke pene neser som vinner kjærligheten, frihet eller respekt. Det er oss inni der.

    Klem gammelt mediebarn

  6. Fantastisk flott skrevet, Marie. Jeg er så enig. Jeg opplevde faktisk det samme her om dagen. Var inne på en blogg og trodde frem til det var gått en stund at vedkommende var noen andre – fordi de liknet. Ikke fordi de var i slekt eller var hverandres ukjente tvilling, men fordi de var operert likt. Operert etter det samme forbanna idealet – og jeg er luta lei det! Lei av å tenke at jeg ikke passer inn i malen. Derfor varmer dine ord. Du sier det så fint og lager velformulerte tekster på det vi alle tenker. Nok er nok. Folkens, ha mot til å være deg selv! ❤

  7. Stine Vatne Hansen

    Ååhh!! Marie, Marie, Marie! Tusen tusen takk, da gjer så vanvittig godt å høyra at fleire enn meg har funne fram til den trassige delen av seg som seie at ein ikkje treng å ve «normal», ka søren e no da å streba etter? Sku berre ønska eg skjønte da på ungdomsskulen…
    Uansett om da gjeld utsjånad eller personligheit so e kvar og ein unik og nydelig på sin eigen måte, e so utrulig einig med da du skriv her!
    Tusen takk

  8. Dette innlegget gjenspeiler mine innerste tanker og komplekser så mye at det er skummelt. Vet ikke hvor mange ganger jeg har håpet at noen skal brekke nesa mi så jeg kan operere den på en «legitim» måte. Jeg har tilbrakt utallige timer foran speilet, tenk så mange timer som har gått fra jeg begynte å tenke på dette som 13-14åring til idag – 10 år senere… Det er jo bare nitrist. Og selv som voksen er det en stadig kamp mot skjønnhetsidealet, og en stadig kamp for å godta meg selv. Fysj. Så tusen takk for dette innlegget, og for at du satte ord på noe som er så viktig og relaterbart. Har lagret denne posten så jeg kan hente den fram på dager hvor jeg trenger litt perspektiv igjen 🙂

  9. Takk!
    Personlig hadde jeg aldri tenkt over nesen min noe spesielt før en god kompis sa på humoristisk måte (husker ikke formuleringen helt) at jeg med det store snyteskaftet…
    Bestevenninna mi som er sammen me han bare «nei, nå var du ufin…det var unødvendig».
    Siden da har jeg vært svært bevisst min litt for store nese.. Dette i den voksne alder av 24..det var da jeg skulle begynne å ta snap i den og den vinkelen og uten lys på nesen, fordi noen andre gjorde meg oppmerksom på noe jeg ikke visste var «unormalt»..
    Prøver å ikke bry meg, prøver hardt, men du vet når du sitter i forelesning og noen påpeker noe med talemåten til foreleser, du hadde ikke lagt merke til det, men nå kan du ikke unngå å se det.. Vel, nå ser jeg bare nese

  10. Henger litt etter på bloglovin, ig leste dette først i dag. Sier et høyt AMEN til dette, i kroppshysteridebatten som raser om dagen! Jeg er ikke den slm bruker å kommentere så ofte, men Marie; du er den fantastisk, og den aller beste bloggeren av de alle, stå på!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *