Paradise Hotel

Jeg er fast bestemt på å gå gjennom Zanzibar dag for dag med dere, haha, men jeg innser jo nå at dagene på Paradise HOTEL (!!), neida, Paradise Beach Resort var relativt late og ensformige.

2016-01-27 09.33.25 12016-01-27 09.33.24 12016-01-27 09.33.23 1 2016-01-27 09.33.21 12016-01-27 09.33.19 12016-01-27 09.33.20 1

Høyvann og lavvann <3

2016-01-27 09.33.16 12016-01-27 09.33.17 1

Det var bøker, gode samtaler, øl og vin og strand og skygge (sola var seriøst altfor varm, jeg orket ikke mer enn 5 minutter av gangen før skyggen skrek navnet mitt av full hals), og jo! Det har jeg glemt å fortelle om. En kveld ble vi faktisk med en av de som jobbet på hotellet, Jeremia, «ut». Ut i Uroa, området hotellet lå i, betydde å gå noen hundre meter bortover en bekmørk vei (stjernehimmelen var så uendelig vakker den kvelden, vår eneste kilde til lys!), før vi svingte av og kom inn i et lite og trangt betonghus midt i bushen, STAPPFULLT av unge afrikanere som danset, og to digre høytalere som spilte skurrende høy musikk. De danset og danset og danset, og ingen drakk – det var vel én fyr der som hadde en øl, ingen andre drakk og det var ingen møbler, så ingen satt heller, et helt tomt betonghus midt i afrikanske bushen, og alle stod på gulvet og danset og der var plutselig vi óg. Jeg danset med Jeremia, en dans han lærte meg som minnet mye om den sambaen jeg lærte i Brasil, og det var gøy og eksotisk og spennende, helt til noen skrudde av lyset, og jeg ble superparanoid og tenkte RAN og ville hjem, haha. The end, si!

Jeg er generelt veldig paranoid av meg når jeg er ute og reiser, av og til er det en god ting, jeg er jo sånn sett godt forberedt mentalt og praktisk dersom noe skulle skje, andre ganger er det slitsomt og tar litt knekken på opplevelser – sånn som denne, men dansen varte så lenge før jeg fikk angst, så det gjorde egentlig ingenting å dra hjem akkurat da. Jeremia og kameratene hans fulgte oss tilbake til hotellet, hvor vi sa godt natt og far vel, og så la vi (fin fyr og jeg, der altså, for dere som har lurt på det) oss på ryggen i sanda og betraktet stjernehimmelen én siste gang, før vi tok kvelden og sovnet stille inn.

Herregud. Å tenke tilbake på denne dansen i den afrikanske natten nå kjennes ut som en fjern, fjern drøm. En drøm jeg kan spille om og om igjen til den dagen jeg dør, for innerst inne er det ingen drøm, men virkelige minner fra en reise jeg var på da tjuefemten ble til seksten. Det er nesten så jeg gleder meg til å sitte på gamlehjemmet og mindre allerede.

4 kommentarer

  1. Det hørtes ut som en helt fantastisk fin kveld. (Bortsett dra da lysene gikk av kanskje da.) Så gøy å kunne mimre tilbake til slike stunder 🙂
    Har så lyst å feire et nytt år en annen plass i verden en gang, jeg også.

  2. Høres magisk ut! 🙂

  3. Solfrid

    Dansing i Afrika høyre så utruleg herleg ut! Det er noko eg skal setje opp på bucket lista, åh. Liggje på stranda og sjå opp på stjernane høyres heller ikkje feil ut.

    («Sovnet stille inn», er ikkje det ein seier når folk døyr? Høyrdes så dramatisk ut, haha. Kanskje berre i mine auget/øyrer.)

  4. Virker helt magisk. Jeg. vil. også. reise. nå. Paradise beach resort så heller ikke så dumt ut, for å si det sånn 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *