You look like anorexia

Skjermbilde 2015-11-23 kl. 17.40.07Skjermbilde 2015-11-23 kl. 17.41.42Skjermbilde 2015-11-23 kl. 17.56.55Skjermbilde 2015-11-23 kl. 17.52.18Skjermbilde 2015-11-23 kl. 17.59.47Skjermbilde 2015-11-23 kl. 18.20.16Skjermbilde 2015-11-23 kl. 18.19.30

Du vet du har en eksamen å skrive når du blir sittende og scrolle gjennom HELE Instagram-feeden din, det er fire år med bilder, det!

Fant blant annet disse her av ingen ringere, her er jeg 2 år og 17 år og 9 år og hvis det skulle være noen tvil: jeg er ikke syk på det øverste bildet, jeg var fjorten og så bare sånn ut, og gjett om jeg fikk høre det, hvor tynn jeg var, så tynn at de rundt meg ikke engang turte å gi meg en klem, for de trodde at jeg skulle gå i stykker ved den minste berøring – og det fant de helt naturlig å fortelle til meg, venninner, så vel som familie, og jeg fikk høre at jeg så ut som en vandrende spiseforstyrrelse, «hadde jeg ikke kjent deg, Marie, hadde jeg tenkt at du har anoreksia», prøv å fortell dét til en hundre prosent frisk og fin fjortenåring som aldri har tenkt at utseendet var et problem at all, men som nå fikk beskjed om at hun rett og slett så syk ut, og selv lærerne var bekymret og gikk til venninnene mine og spurte bak ryggen min – enda jeg spiste som en hest, jeg, det var bare naturen som ga meg et forbrenningssystem fra helvete, det var ingen ting som la seg noe som helst sted, og jeg var virkelig ikke syk. Jeg bare så sånn ut.

Poenget mitt er: du vet ikke grunnene til at folk ser ut som de gjør. Det kan være gener. Det kan være sykdom. Det trenger ikke være noe som helst, de er bare født sånn, blitt sånn, er sånn. Ikke døm. Ikke mobb. Ikke kommentere det i det hele tatt, det er ikke noe poeng. Har personen behov for å høre dine meninger om utseendet sitt? Definitivt ikke. Aldri noensinne. «Du bør kanskje spise litt mer», det er sikkert vennlig ment, men for min del skapte det bare en unødvendig bekymring i livet, det at så mange følte behov for å fortelle meg hvor sykelig tynn jeg var, det fikk jo meg selv inkludert til å bli oppmerksom på de smale håndleddene mine, hoftebeina som stakk litt ut, kroppen min, hvordan jeg så ut, og hvorfor stresse et ungt hode med noe sånt? Jeg skal ikke si at jeg ble mobbet, for jeg har aldri følt meg mobbet i den forstand, men det betyr ikke at kommentarene jeg fikk høre ikke gjorde vondt. Det gjorde de. Og det var så unødvendig, for jeg var jo så frisk og rask og trengte ikke egentlig å bekymre meg over noe som helst, før noen fortalte meg at det burde jeg, for jeg var jo så himla tynn, men det var jo bare sånn jeg så ut, og kunne ikke noe for dét.

Spør heller hvordan folk har det. Vær en venninne. Se bak det du ser. Gavepapiret kan være så krøllete, tynt eller bredt det bare vil, det er innsiden som teller og hvis innsiden er god, så kan det være det samme hvordan papir det er pakket inn i.

13 kommentarer

  1. Stine Friis

    Ååh, jaa<3 Så mye bedre å spørre om alt er bra, i stedet for å anta at det ikke er det. Og jeg hadde akkurat samme tskjorte av smiley med headset. Du ser også helt rad ut med rosa slips. Føler vi hadde kommet godt over ens i ungdomstida. Jeg hadde den tykkeste eyelineren noen sinne i konfirmasjonen min. For ikke å "miste meg selv" i bunad.

    1. supermarie

      Hahaha! Ja, jeg tror vi hadde klikka ganske greit! Lenge leve eyeliner <3

  2. Ei venninne av meg hadde det sånn hun også, men jeg tenkte aldri på det, selv om andre kommenterte det. Ironisk nok var det jeg som fikk anoreksi, og kommentarer (uansett om de stemte eller ikke) på kroppen min, og det var ikke akkurat oppmuntrende. Jada, jeg vet liksom. Det sårer uansett, kunne ikke knipse med fingrene og legge på meg 10+ kilo selv om jeg ville. Jeg ville ikke se syk ut, jeg likte ikke den beinete kroppen min. Selv når jeg fikk en ok BMI var det kommentarer, og da fikk jeg jo tvilende tanker jeg i utgangspunktet ikke hadde når jeg endelig syntes jeg så bedre ut.

    Uansett fine Marie, jeg liker bloggen din! Jeg har merkelig nok en fascinasjon for militæret (joda det har nok *kremt* mye med *kremt* menn i uniform å gjøre *kremt*), men alt innenfor den verdenen virker så awesome! Øvelser, uniform, jobben, disiplin og «språket». I like it! Selv om jeg aldri fikk vært med i førstegangstjenesten nettopp fordi jeg var syk 🙁 Føler nesten ennå jeg har lyst.

    Heldigvis får jeg leve ørlittegranne gjennom kjæresten min som jobber på Rena da 🙂 Føler meg såå kul når jeg kan besøke han og kjøre igjennom porten med beviset mitt og få honnør, hehehe. Da kniser jeg godt.. Ellers er jeg bare uvitende sivilist som ikke skjønner noen ting, nettopp fordi jeg er sivil 😉 Takk for at du blogger <3 Jeg misunner deg!

  3. Camilla

    Takk for dette innlegget! Har selv alltid vært en av de tynne, og fått høre det gjennom oppveksten fra tid til annen. Det er så unødvendig å påpeke, hva får folk ut av det? Klein stemning? I dagens samfunn er det jo også sånn at å påpeke at noen er tjukke er fyfy mens å påpeke hvor sykelig tynne de er, det er greit…

  4. Kjenner meg igjen i de kommentarene, som hos meg startet så tidlig som på barneskolen. Veldig rart å høre det når de to mest ‘populære’ jentene var minst like tynne som meg. Også veldig rart å sitte her som 20 år å tenke «hva skjedde?» og ikke minst «hvorfor skjedde det i militæret?». Det er ikke det at jeg ser stor ut nå, bare litt rart at det er litt ekstra der… Kjæresten klager ikke så er nok ikke like ille som jeg gjør det som, men tror jeg må begynne å trene noe mer enn yoga… 🙂

  5. Har faktisk aldri vært i den situasjonen, men jeg føler så med. Det er så feil å kommentere slikt, og på den måten der 🙁 Flere må innse hvor mye det sårer.

  6. Solveig Gavin

    Åh! Det her treff mæ så inderlig. Æ har bestandig vært slank. Enten æ ville eller ikke. På barneskola så va faktisk foreldra til mine daværanes skolekamerate så frekk som sporte om æ ikke fikk mat hjemme sia æ va så tynn. Tenk å si det til et bittelite barn?! Tenk å plante et lite frø i hodet på et BARN om kropp, vekt og slikt. Æ syns det va merkelig da, men den dag idag så blir æ rett og slett forstyrra og sjokkert. Nåkka så frekt. Det skjedde opptil flere gang og dermed ble vekt et veldig sårt tema. Æ ble veldig opphengt i mitt eget speilbilde, bei veldig fokusert på koffer æ hadde utstikkanes hoftebein, kragebein, tynne håndledd og alt. Æ spiste jo mye, æ forsto ikke koffer æ aldri la på mæ nåkka vekt.

    Den dag idag så e æ fremdeles en «luksusforbrenner». Æ kan hive innpå meeengder med mat, godteri og alt som e – uten å gå opp i vekt. Æ har holdt samme vekta i flere år, bortsett fra det året æ trente mæ opp til førstegangstjenesten; da hadde æ nemlig personlig trener, trente nesten daglig og hadde «riktig» kosthold. Iløpet av 10 mnd. gikk æ opp 9 kg. Det e ganske mye – til mæ å være. Men bortsett fra det så har vekta vært stabil. Nu har æ naturligvis ikke vært flink å trene etter æ dimiterte (shit, det begynn å bli ei lita stund sia) og vips, så gikk æ tilbake til mi normale vekt.

    Folk blir – merkelig nok – veldig overraska når de ser kor mye æ egentlig spis. Når æ sir at æ spis mengder med mat, ja, da spis æ MENGDER. Enkelte trur æ e bunnlaus. Men likavell ser de sæ nødt til å ta rundt håndleddet mitt, overarmen og lire ifra sæ idioti som «herregud, så tynn du e, æ kan jo ta rundt håndleddet ditt, hehehe». Åja gratulerer, takk for at du påpeikte det, det visste æ jo ikke fra før… idiot. Haha!

    Æ synes det e så synd at det e sånn. Ingen filter når de uttale sæ om ANDRE SIN KROPP. Ikke bare til et barn, men i år 2015. E vi ikke kommet lengre?! Tenk de som virkelig jobbe for å gå opp i vekt, men ikke klare det, også kommer det et næpskrell som absolutt må poengtere kor tynn han/ho e. Kropp e som regel et veldig sensitivt tema og æ synes det e en uting at det skal være greit å kommentere slikt. Nu e æ riktignok såpass «voksen» i hodet at slikt prelle av, men æ tenke heller på de som faktisk har seriøse problema. Spiseforstyrrelsa, f.eks. Når et næpskrell ser sæ nødt til å kommentere kropp & vekt så har de tydeligvis ikke tenkt igjennom at ordan demmes faktisk kan sitte i hodet til vedkommede i flere daga, uke, år.

    Se der, ja. Som alltids så lire æ ifra mæ en wall of text. Haha! Men herlighet, det her må slutte. La folk være folk – uansett størrelse. <3

  7. Skulle ønske jeg kunne lese dette da jeg var 14, for jeg så HELT lik ut og var den som spiste mest. «Du er så spinkel», «spis mer!», «svekling» var blant det jeg fikk høre daglig og jeg skjønner ikke at folk ikke forstår at det er like ille å høre at du er tynn som at du er tykk!! Puberteten reddet meg og ga meg hofter og pupper + noen få kilo, men håndleddene er fortsatt tynne som pipestilker, men heldigvis er jeg ikke 14 lengre og har lært meg at det er sånn jeg er 🙂

  8. Enig. Syns det er litt kvalmt at det å påpeke hvor tynn noen er liksom er greit, men å påpeke at noen er.. vel, beint ut, feite, det er feil. Jeg har fått høre SÅ mange ganger ting som «altså, det er ikke fint å være så tynn» og «fyfaen, spis en burger, da». Beste var da en TOTALT fremmed plutselig går mot meg, kniper rundt overarma mi og sier «fyfaen, spis noe!!» jeg ble så paff at jeg svarte «ja, og du burde vel kanskje lavær å spise..?» (han var rimelig stor) og da fikk jeg høre at jeg var «faen så frekk også, ja». Noe jeg jo var, jeg vet det, men HAN var jo også frekk i utgangspunktet? Eller teller det ikke siden jeg er tynn? Ahhh irriterer meg. Hehe. Å kommentere andres kropp er en uting uansett, spør du meg.

  9. Dette innlegget traff meg virkelig… Og grunnen til det er fordi jeg opplevde AKKURAT det samme da jeg var yngre.. Jeg var veldig tynn, men også veldig frisk – og jeg fikk høre det. Det var vondt..

    Takk for at du setter ord på tanker og opplevelser jeg kan kjenne meg så altfor godt i.. ❤️

    1. supermarie

      <3 <3 <3

  10. Det er så bra du skriver om dette.
    Har ikke gått gjennom det selv, men noen nær meg har måtte gått gjennom det 🙁 Har så mye medfølelse og forståelse.

  11. Så sant! Jeg får enda beskjed om hvor tynn jeg er. Har gått så lei at jeg har begynt å svare med samme mynt tilbake, kommenterer du kroppen min, kommenterer jeg din. Nå skal det vel sies at jeg ikke er 100% frisk da, men spiseforstyrrelse har jeg ikke, jeg har skyhøy forbrenning og en kropp som nekter å ta til seg næring som ikke blir putta inn med sprøyte (f.eks vitamin b12). Spiser mer enn de fleste, og flere ganger per dag enn de fleste, trener og jobber.
    Du er så flink til å skrive!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *