Time

I kveld var mamma og jeg på filmen om Stephen Hawking, The Theory of Everything. Eddie Redmayne fortjener én Oscar i året – minst – for den rollen han gjør som Hawking, for et mesterverk av et skuespill! Og filmen óg, den anbefales på det varmeste, utrolig sterk, og på et punkt kjente jeg hjertet mitt falle ut av øynene mine, og forvandle seg til tårer som jeg måtte anstrenge meg for å holde på plass innenfor strekene – som en fargestift i en fargeleggingsbok fra da jeg var lita, jeg hadde så lyst til å grine høyt og bare la det stå til, men et sted går vel grensa for hva som er sosialt akseptert óg, der ute i offentligheta. Filmen spilte nok på noen dypere strenger på grunn situasjonen hjemme, med pappa, selv om sorte hull og relativitetsteori ikke var noe han viet livet sitt til, så er han en vanvittig smart mann han óg, som sakte men sikkert blir fratatt alle evnene sine.

Det er noe med sånne filmer, de om mennesker og deres kamper, som er basert på sanne historier, de fungerer som en magnet på den mørkeste siden av meg, de maner frem de tyngste tankene jeg har. Det er ikke sjeldent jeg går ut av en kinosal og desperat prøver å finne et glimt av en mening med livet rundt meg. Med jobb, og skole, og alle timene som spinner bort i ting som ikke betyr noe. Jeg kommer hjem fra kinoen, scroller gjennom Facebook og det første jeg leser er en sponset post fra Ica som vil at jeg følger dem for å få tips til sunn og god mat, sånn at de kan tjene penger på meg, og jeg kan spise sunn og god mat, og jeg kjenner øynene mine slår sprekker, og jeg blir provosert. Der sitter de og griper grådig etter likes og penger, hva faen betyr likes i den store sammenhengen, og her sitter jeg og scroller og liker, mens en annen mister fullstendig kontroll over egen kropp, men fortsetter å vie det han har igjen av liv og muligheter til å forsøke å oppklare store spørsmål om vår egen eksistens, om universet, og kontrastene her er så store at jeg ikke klarer å stoppe å le.

lifffie

Jeg kaster stein i glasshus, for jeg gjør jo akkurat det samme selv, jobber med markedsføring, samler likes og selger merkevare, og på en vanlig hverdag stortrives jeg med dét, men jeg klarer bare ikke forholde meg til det i den dype dalen full av tanker som jeg havner i etter å ha fått en så sterk historie levert på netthinna og rett i hjertet. Alt falmer rundt meg, og blir meningsløst og betyr ingenting, og det samme skjedde sist fredag, når Skavlan gjestet to svenske journalister som kom seg levende ut av et helvete i fangenskap i Syria, og de fortalte historiene sine, om tortur og frykt og elendighet, men så må programmet gå videre, og Geri Halliwell fra Spice Girls spretter inn og kaster på det orange håret og snakker om ting som ikke gir mening i det hele tatt, i skyggen av journalistenes brutale historier, og jeg kniper øynene sammen og forstår ikke hvordan vi mennesker klarer balansegangen. Hvordan gjør vi det? Hvordan holder vi ut den sterke kontrasten mellom noe så mørkt og vondt, og noe så lyst og ledig? Hvordan?!

«Hva brukte du livet ditt på, da?»
«Løp rundt på en gressbane på jakt etter en ball», svarer fotballstjerna.
«Du da?»
«Kjempet for utdannelse for kvinner i Afghanistan, ble skutt i huet av Taliban, overlevde, og så kjempet jeg videre.»

Hvordan?

For English Translation: Copy + paste into Google Translate.

9 kommentarer

  1. Du er så flink til å sette ord på tankene dine, jeg kan ikke annet enn å skrive under på alt! Du har så rett, det er noe med filmer/bøker om mennesker og kamper, det er så sårt og tungt og man vet ikke hva man skal si eller gjøre. Jeg har i det siste lest en del bøker fra holocaust og konsentrasjonsleirene, og forstår bare mindre og mindre av mennesker. Du skrive på en måte som ikke bare inspirerer meg, men som også gir meg lyst til å svare med en bibel av en kommentar, du må aldri stoppe å skrive!!

    1. Åh, tusen takk for så gode ord! Nei, mennesker er det mest grusomme som finnes, det er ikke til å forstå. De historiene du nå leser har jeg ikke mannet meg opp til å lese enda! Nå kom jeg på avslutningen på den norske serien «Kampen om tungtvannet» som gikk på NRK tidligere i år, en av tyskerne sa helt til slutt: «Vi MÅ vinne krigen. Vi har for mye å stå til rette for.» og så la han fra seg en bunke med bilder fra Holoacaust. Jeg kunne aldri levd videre med det der på samvittigheta.

      (TAKK igjen! Sånne som deg gir meg lyst til å alltid skrive!)

  2. Vil tro filmen treffer ekstra i hjerterota om man har vært gjennom noe lignende selv, men jeg får ofte lik reaksjon på slike historier. Det er så imponerende hvordan noen mennesker kan ta ekstrem motgang og gjøre det om til noe godt for seg selv og dem rundt seg! For en styrke mennesket kan ha, om man bare klarer å hente det frem. Når det kommer til hvordan å takle alt det vonde som skjer i verden, samtidig som man ser folk tjene rått bare på å være pen eller spille fotball, tenker jeg at for mange er det for langt unna. For fjernt fra vår verden til at det virkelig går inn på en om man ikke velger å sette seg mer inn i det. Det er «bare på tv». Jeg klarer det ikke. Verden er så vakker, men samtidig så full av triste skjebner.

  3. Har samme «greie». Det er liksom hverdags meg som går på en slags autopilot, også er det våkne meg, med filmer og historier som vekkeklokke, våkne meg som faktisk TENKER. Jeg er på mange måter oppgitt over denne autopiloten jeg går på, for det er ikke bare i handlinger, men i tenkemåte. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan tenke for mye heller, til det er det alt for masse elendighet i verden som jeg rett og slett ikke kan gjøre noe med.

    1. Jeg kjenner meg igjen i autopiloten din, uff. Men noen ganger er den god å ha også, å skulle være våken hele tiden og ta til seg ALT som skjer av kontraster og urettferdighet, jeg tror vi hadde tørna helt.

  4. Du er så utrolig god til å sette ord på tankene dine! Jeg så også den filmen i går, og sitter igjen med mange av de samme tanken, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Takk for at du skriver, du er rågod! 🙂

    1. Å, tusen takk! <3

  5. Camilla

    Sier som de andre her, du er så flink til å sette ord på ting! Fra tid til annen blir jeg også overveldet av alle kontrastene, og at det meste betyr så lite i forhold til de store tingene. Filmer og bøker basert på sanne historier er så interessante og ubegripelige, og jeg sitter igjen og lurer på hvordan det er mulig. Leser en del om andre verdenskrig for tiden, og det er så ufattelig det folk beskriver. Hvordan kan mennesker oppføre seg som de gjør?

    1. Tusen takk! <3 Det er så sant, ting betyr så skrekkelig lite når de settes i perspektiv. Som andre verdenskrig. Herregud, hvor jeg hater mennesker!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *