#28 LONG GONE

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er så deilig å sette ord på ting, og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte. (Følgende tekst er ikke skrevet av meg, Marie.)

Det er stille rundt meg. Snøen hadde falt og lagt seg som et tynt lag på bakken. Det minner meg om finmalt, raffinert sukker. Melis. Benken under meg er kald og fuktig, men jeg beveger meg ikke. Følelsen av kulden er det eneste som gir meg visshet som at jeg fortsatt er i live. Frostrøyk.

En krumbøyd, eldre mann går forbi meg. På hode har han en militær grønn lue, og i halsen et grått skjerf. I ansiktet hans kan man skimte likegyldighet. Likegyldighet til livet. Følelsen kommer skyldende over meg. Relasjon. Jeg fortsetter å se på han helt til ryggen forsvinner bak svingen. Han fortsetter langs elven, mens gule og orange blader faller rundt ham. Snøen kom tidlig i år.

Jeg reiser meg og går sammen vei, sammen med elven, hånd i hånd. Kanskje vil jeg igjen møte på denne krumbøyde mannen, der elven renner ut i hjertet av byen? Da kan vi stå der sammen og titte forventningsfullt ned i det iskalde vannet. Hvor går man når man ikke kan følge strømmen? Jeg håper han har svaret.

Det er blitt mørkt og frostrøyken legger seg som en tykk, hvit sky rundt munnen. Jeg trekker jakken tettere opp i halsen. Jeg lever enda. Hvor er han? Elven renner snart ut og da blir jeg stående igjen ensom og alene. Han dukker ikke opp.

Han er ute av livet mitt for alltid. Akkurat som deg.

– Anonym

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

It’s quiet around me. The snow had fell down and made a thin layer on the ground. It reminds me of refined sugar. Powdered sugar. The bench is cold and wet, but I won’t move. The feeling of cold is the only thing that makes me sure that I’m still alive.

A stooped elderly man walks by me. He’s wearing an army green hat and around his neck there’s a grey scarf. In his face you can spot indifference. Indifference to life. The feeling comes in waves over me. Relation. I’m keeping my eyes on him till his back disappear around the corner. He continues along the river, while yellow and orange leaves are falling around him. The snow came early this year.

I’m getting up and walk the same way, together with the river, hand in hand. Maybe I’ll meet the stooped man again, where the river flows out into the heart of the town? Then we can stand there together, watch wistfully down on the icecold water. Where do you go when you can’t follow the stream? I hope he has got the answer.

It’s getting dark. The frosty’s gathering as a thick, white cloud around my mouth. I’m pulling my jacket closer to my neck. I’m still alive. Where is he? The river will flow and then I’ll be left alone, lonely. He doesn’t show up.

He’s out of my life forever. Just like you. 

2 kommentarer

  1. Åh, det var fantastisk skrevet… Kjenner det virkelig igjen etterpå!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *