QUEEN OF MY HEART

Da jeg var 16 år satt jeg et smykke i den lille, men samtidig så store påminnelsen jeg har på magen min, navelen, den viktige forbindelsen vi hadde da du ga meg livet. Da jeg lå hjelpeløs i armene dine og skrek, skrukkete, rød og ekkel. Og du smilte som om jeg var det vakreste på jord. Jeg gispet etter luft, fylte bittesmå lunger for aller første gang. Jeg var så avhengig av andre, det vil si deg, mamma. (…)
– Les hele innlegget her

Og det er jeg enda. Selv om jeg bjeffer når du prøver å hjelpe meg med middagen, ikke ta det så ille opp – men jeg er TUJETRE år, mamma. Jeg må lære å lage middagen min selv, nå, i en alder av halvveis til førtiseks (det burde du ta ille opp). Men nå tar jeg iallfall tak i det, og prøver å lære meg kokkekunsten. Bedre sent enn aldri, ja?

I tjuetre (og et halvt) år har du vært klippen min nå. Og selv om du kan ha følt at jeg har prøvd å løpe i motsatt retning, særlig i årene hvor håret mitt var farget sort og blått og sinnamusikken fylte ørene mine, så ville jeg aldri klart å legge deg bak meg. Det var du som la meg på startstreken av livet i 1990, og siden har du løpt med meg. Gitt meg verktøyene jeg trenger for å klare meg, pluss noen verktøy jeg egentlig ikke trengte men som jeg bare maste om og få, og noen ganger fikk også. Jeg er så bortskjemt! Først og fremst på kjærlighet og trygghet. Du og pappa fylte meg rikelig opp med det et hvert barn skal ha som utgangspunkt, og så kastet dere hendene i været og betraktet meg heller på avstand der jeg prøvde å stable meg på beina selv. For selv om du og pappa har gitt meg en solid grunnmur å stå på, har dere aldri sydd puter under armene – livet er noe en må finne ut av selv, innenfor visse rammer.

Jeg pleide å hate de rammene. Noen av vennene mine fikk være ute så lenge de ville, de. Frihet under eget ansvar. Nå som jeg er voksen (iallfall på vei) omfavner jeg de rammene med hele mitt hjerte. Jeg var for ung til å bære det ansvaret og den friheten, det visste dere – det så ikke jeg. Men nå har jeg gnidd tenårene ut av øynene, og ser alt klart. Alt dere gjorde bunnet ut i kjærlighet. Alle klokkeslettene som ikke matchet mitt behov, alle NEI jeg fikk på ting jeg følte resulterte i sosialt selvmord hvis jeg ikke fikk dra på. Jeg er takknemlig, mamma. Hvis det noen gang gjorde vondt å se meg så skuffet og sint over ting jeg ikke fikk viljen min på, skal du vite i dag at jeg takker dere.

Så mye kjærlighet. Dette er det femte året jeg skriver morsdagsinnlegg på bloggen, heller ikke nå strekker ordene til for å beskrive hvilken mamma du er. Ikke bare mamma, men hvilket menneske. Det er lett å glemme og ta for gitt det man hele tiden er omringet av, en blir litt blind. Men jeg er så heldig at jeg har venner som hele tiden minner meg på hvilken superwoman du er. Det er ikke få ganger jeg har blitt fortalt hvor utrolig mamma jeg har. Alltid med et smil om munnen, selvom livet har gitt deg grunner til å la munnvikene falle. Tar vare på en tungt MS-syk mann, samtidig som du stiller opp på det som er for oss rundt. Du styrer og steller for alt og alle, nå må du ikke glemme deg selv, da, mamma. For vi har planer om å ha deg i hverdagen vår i mange, mange, mange år til.

Gratulerer så mye med morsdagen, vakre mammaen min! Du er enestående!

Some words for my superwoman mom on Mother’s Day click here for translation.

5 kommentarer

  1. Du skriver så BRA og vakkert. Gratulerer med dagen til alle mødre.

  2. Hjertehjerte!

  3. Åh, du skriver så vakkert! Beundrer deg virkelig for å være så flink med ord. Det er alltid en fryd å lese bloggen din, og spesielt innlegg som dette.

    Marie svarer: Tusen takk! <3

  4. Fikk tårer i øynene av dette innlegget. I fjor døde mamma helt plutselig og de to siste morsdagene er dermed bare magevondt for meg fra start til ende for meg.

    Alikevel er det noe fint å se hvor mange som bryr seg om mødrene, selv om jeg ikke kan vise det til min mamma lenger.

    Marie svarer: Å, nei, jeg er så lei for det. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært, og fortsatt er. Håper du finner din måte i sorgen og at tiden sakte men sikkert leger <3 Stor klem

  5. Solfrid

    Herregud så FINT. Du er så bra, og eg tviler ikkje eit sekund på at støvet kan ta sin del av æra for det. Skrivestilen din altså, eg kjem ikkje over kor bra den er.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *