TRAVEL HANGOVER

En mild bris mot huden får hårene mine på armen til å reise seg, vekselsvis av velvære, og alle minnene den bringer til overflaten. En tropisk lukt idet den norske sommeren trekker seg tilbake og gjør det duket for høst, tvinger glimt fra min forrige høst fremover i tankerekkene. Fra den høsten jeg stod med sekken på ryggen, på terskelen til resten av verden og øynene fylt av forventninger. Et halvt år etter at jeg kom hjem har jeg fremdeles en svimlende hangover fra mitt livs reise. Noen ganger lengter jeg så mye tilbake til det eventyret at det gjør vondt, andre ganger trer jeg ut av mitt gode skinn og flyter tilbake i mitt stille sinn, tar til takke med det nest beste; dagdrømmene. Jeg mister begrep om både tid og sted, og aner ikke når jeg skal finne de igjen. Du verden, som jeg savner deg!

Hodet fylt med minner, hjertet fylt av lengsel og savn, og tankene har blitt for store for meg. Det er en annen ting med en sånn reise – den utvider hodet ditt. Så mye at det kjennes ut som om tankespinnet går av på utsiden av hodeskallen, fordi du ikke har plass nok inni. Ofte tenker jeg i stereo – det føles ut som jeg går ut av meg selv, zoomer ut på verden og får en overveldende oversikt – jeg ser det øynene mine fanger, men registrerer også at det skjer så mye mer. Jeg tenker tostemt. Jeg går gatelangs i Oslo og ser på det yrende livet rundt meg, i neste sekund popper det opp et bilde til som spilles av parallelt. Et bilde av menneskene jeg møtte i Asia, i Brasil, i Afrika, jeg forestiller meg deres nåtid samtidig som jeg prøver å være tilstede i min egen. Verden er så full av detaljer, så full av hverdager og små liv, og måter å leve det på. Jeg blir så uendelig liten når jeg tenker på det. Hvor stor nytte har egentlig mitt lille liv for verden, hvem er vel jeg i det store bildet? Å ta det innover seg er overveldende, til tider depressivt, jeg kunne av og til ønske jeg hadde en kran å skru igjen. Samtidig som jeg omfavner det, for det var ikke annet enn betydningsfullt og viktig, å se alt sammen og få et slags grep om vår store verden.


ph_priv, Jericoacoara, Brazil

En tredje ting med en sånn reise – perspektivet du sitter igjen med knuser meningen med alt rundt deg. Det er det sørgeligste med en reisehangover. Du har sett hvordan andre har det, hvordan de klarer seg med så mye mindre, og stiller det evige spørsmålet – hva skal jeg med alt det her? Hva er poenget? Ingenting gir mening. Jeg føler meg så himla liten, og ubetydelig. Jeg prøver å skyve det unna, men av og til omfavner frustrasjonen min hele menneskeheten. Alt er poengløst. Alt jeg ser er «hvorfor?». Jeg faller så dypy ned i meningsløsheten at jeg til og med stiller spørsmål ved hvorfor vi mennesker må gå med klær, hvorfor vi pusser tenner – når vi levde i tusenvis av år uten å gjøre det og klarte oss bra da óg. Hvorfor har vår rase tatt over den vakre jorden vår, hvorfor ødelegger vi den, hvorfor kan vi ikke gå back to the basics? Mann mot natur.

Jeg møtte en mann i Afrika. Han drev et dyrereservat, og beskyttet de ville dyrene i Afrika mot oss – mennesker. Han hatet mennesker. Han unngikk helst å snakke til noen, men de gangene han gjorde det var det ord som veide bly. Han hadde så mye visdom at jeg nesten gikk i bakken. Han hadde kanskje klær på, og pusset tennene han også, men mindsettet hans var definitivt mann mot natur. Tankene hans har flettet seg med mine, hva er det vi egentlig driver med, vi?

Neida, jeg er ikke så depressiv som det bildet jeg nå maler med ord. Jeg er stolt, livsglad og fornøyd med tilværelsen min. Verden er vakker, det er så mye fint! Men alle disse tankene kommer i ny og ne, de gjør det, og oftere nå når jeg har reisehangover. Trøsten min er at livet ikke nødvendigvis trenger å ha en mening. Vi har fått en tid tildelt, det gjelder å fylle den godt og gjøre det beste ut av det. Vi har alle midler! Livet er jo så fint – og selvom det ikke betyr så mye i den store sammenhengen, så betyr det mye for oss selv – og for de vi deler det med. Og hva reisehangover gjelder – den beste kuren er å reise igjen. Så hjertet mitt hopper av tanken på at i helgen skal mamma og jeg bestille nettopp dét! Jeg kan nesten ikke vente til å få luft under vingene igjen, og få et enda større perspektiv og enda flere tanker. Så får jeg heller ønske meg et hode til til jul.

A gentle breeze against my skin makes the hair on my arm raise, alternately of well-being, and all the memories it brings to the surface. A tropical scent as the Norwegian summer retreat and make time for the Fall, is forcing shots from my previous fall forward in my row of thoughts. Shots from the autumn I was standing with my backpack on, on the threshold of the rest of the world and with my eyes filled with expectations. Six months after I got home I still have a staggering hangover from my big travel around the world. Sometimes I long so much back to the adventure that it hurts, sometimes I come out of my skin and fly back into it in my mind, and I settle for second best thing; my daydreams. I lose the notion of time and place, and have no idea when I’ll find them again. My World, how I miss you!

Head filled with memories, heart filled with longing and loss, and my thoughts have become too big for me. That is another thing with a journey like that – it expands your mind. So much so that it feels like your mind games are going on outside of your skull, because you don’t have space enough inside of it. I often think in stereo – it feels like I go out by myself, zoom out on the world and get a stunning view – I see what my eyes are catching, but also notice that there’s so much more than my eyes can see. I think in two-part harmony. I walk the streets of Oslo and watch the hustle and bustle around me, in the next second it pops up another image that is played in parallel. A picture of the people I met in Asia, in Brazil, in Africa, I imagine their present while I’m trying to be present in my own. The world is so full of details, so full of weekdays and small lives and ways of living them. I feel so small when I think about it. What good is actually my small life to the world, who am I in the big picture? To take it to heart is overwhelming, at times depressing, I sometimes wish I had a tap to close. But I also wanna embrace it, ’cause it was nothing but meaningful and important to see everything together and get some kind of grip on our big world.

A third thing with such a journey – is the perspective you are left with, it’s crushing the meaning of everything around you. It’s the saddest thing with a travel hangover. You’ve seen how other people do, how they manage to be happy with so much less than yourself, and you ask the eternal question – what am I doing with all this things? What’s the point? Nothing makes sense. I feel so ridiciously small and insignificant. I try to push it away, but sometimes my frustration embraces all of the mankind. Everything is pointless. All I see is «why?». I fall so dypy into the meaninglessness that I even question why humans must wear clothes, why we brush our teeth – when we lived for thousands of years without doing it and did so well without. Why has our race taken all over our beautiful earth, why do we destroy it, why can’t we go back to the basics? Man against nature.

I met a man in Africa. He ran a wildlife sanctuary, protected the wild animals in Africa from us – humans. He hated people. He often avoide talking to us, but the times he did it was the word of the weighted lead. He had so much wisdom that I almost went down. Yes, he had clothes on and brushed his teeth too, but his mind set was definitely man against nature. His mind got merged into mine, what are we really doing, here?

No, I’m not as depressed as the image I now paint with my words. I am proud, joyful and happy with my life. The world is beautiful, there is so much nice to see, to do! But all these thoughts come once in a while, they do, and more often now when I suffer from this travel hangover. My only consolation is that life does not necessarily need to have a meaning. We have got a time assigned – all we can do is make the best of it. Life is so good – and although it does not mean much in the grand scheme, it means a lot to ourselves – and to those we share it with. And about the travel hangover – the best cure is to travel again. So my heart leaps of the thought that this weekend my mom and I will order just that! I simply can’t wait to get air beneath my wings again, and make my perspective even bigger – my head even fuller. No matter how hard the travel hangover’s going on me – it is always worth it. 

13 kommentarer

  1. Åh, jeg elsker virkelig disse tekstene dine. Du er så utrolig flink til å sette ord på tanker og følelser. Etter en slik reise er det naturlig at hodet føles for lite og tankene for store. Man får slengt nye inntrykk i ansiktet hele tiden, og enkelte ganger føles det som too much to handle. Spesielt når man tenker på de andre der ute som har så mye mindre enn en selv. Selv om det er vanskelig å skulle hjelpe hele verden, så føles det godt å vite at man vet. At man vet hvordan andre mennesker har det der ute i den store verden, på godt og vondt.

  2. Du er god, og bedre enn best! Tekstene dine er noe for seg selv! Virkelig bra! Smilefjes!

  3. Åh, så fantastisk bra du skriver! Har så lyst til å oppleve og gjøre det samme som du har gjort!, bare reise til alle steder og la alle sanseinntrykk fylle mitt lille hode. Det virker så fantastisk å få ta og føle på verden og virkelig se og møte den!
    Skulle så ønske jeg også kunne gjort det samme, men det virker for skummelt å slippe seg alene ut i en så «stor» verden… Det er synd det bare blir med dagdrømming og et «I wish» i hverdagen..

  4. Jeg gjenkjenner meg helt i det du sier selv om jeg bare har vært i et annet land som er så himla forskjellig fra det vi lever i. Hvorfor skal jeg få lov til å gå på en videregående skole med data, god veg og alt tilrettelagt når de ofte ikke har lærere og utdanningen er så mye dårligere. Hvorfor klager vi over dårlige veier når det er så mye dårligere andre plasser? Er det vits at vi er i Norge da? Du setter så utrolig godt ord på det, og jeg blir så tankefull igjen over mitt eventyr og ditt. Og det er helt sant som du sier, for å lette på sånne tanker må en reise igjen. Føler meg så rastlaus her hjemme. Takk for et utrolig fint innlegg beste Marie 🙂

  5. Selv uten reisehangover (selv om jeg gjerne skulle hatt det 😉 ) kjenner jeg meg igjen i alle tankene dine. Siden du har alle disse tankene og du har nevnt lignende før så anbefaler jeg å lese Echart Tolle sin bok «Det er NÅ du lever». Eller lignende bøker av han/andre. Jeg holder på med den nå og den hjelper mye hvis du har så mange tanker at du holder på å eksplodere (kjenner følelsen)

    Elsker forresten bloggen din, tankene dine og generelt alt ved deg. Du er en inspirasjon 🙂 Og du lurer på om ditt ene liv har noen betydning? Det har det. Det har en stor betydning for alle du har møtt og kommer til å møte, alle menneskene du kjenner og selvfølgelig leserhæren din!

  6. verden er vakker, og du er vakker. Gleder meg så innmari til å oppleve alt som oppleves burde. Du inspirerer.

  7. Margrete Strømsvåg

    Oh, spennende!!

  8. åh, som du snakker for meg. men ingen skjønner jo, de henger seg så opp i tulleting. da er det godt å ha deg 🙂

  9. ..men det er litt deilig at du skildrer noe på en fantastisk måte, og skriver en lengre tekst igjen da! 🙂

  10. wow, jeg er målløs.. Nå har ikke jeg reist på langt nær så mye som deg, men de tankene! Jeg har tenkt de selv, men aldri følt at jeg kan formidle det til noen. De har vært i hodet mitt hele tiden, men jeg har ikke skjønt hvordan jeg kan forklare det til andre eller skrive det ned. Du er fantastisk, takk.

  11. spot on! jeg skjønner så godt hva du mener. har selv reist masse, både her og der, i rike og fattige land. travel hangover er et nytt begrep for meg, men det kommer til å brukes. studerer for øyeblikket i australia, så sliter ikke så fælt for øyeblikket, men gleder meg allerede til å utforske new zealand og stillehavsøyene i jula, haha. stå på, marie, du er super! gleder meg til å fortsette å følge deg i framtida, uansett hva du gjør.

  12. Det er som du sier – man må bare komme seg ut igjen, hihi. Håper dere fikk lagt noen spennende planer!

  13. Hei, Marie! Du skriver utrolig bra og fyller tekstene med mange fine og viktige tanker. Tusen takk for at du deler! Ha en flott start på uka! 😉

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *