STOP BEING NICE, YOU’RE HURTING ME!

-Hei, unnskyld, jeg og venninnen min har en bil stående på Ørebekk som vi trenger å komme oss tilJEG VET (!!) dere vanligvis ikke kjører lokalruter, altså, men neste buss går ikke før om en time, er det muuulig vi kunne ha sittet på….?
Jeg sier det så fort jeg bare kan, i håp om at hun ikke skulle høre at jeg ba henne om en tjeneste.
-Hopp inn! Ikke noe problem, jeg skal jo samme vei 🙂
-Åh!! Takk! Hvor mye skal du ha?
-Ikke tenk på det! Det er jo på veien! Bussen er jo ikke akkurat full, heller, ler damen i Flybussekspressens skjorte.
Helt tom buss.
-Hva er adressen din? Jeg vil sende blomster. Eventuelt kan du få nummeret mitt, så kan jeg kjøre deg om du trenger sjåfør til en vinkveld en gang. Bare ring meg! Eller vent, når har du bursdag? Hva ønsker du deg? Trenger du barnevakt noen gang, du? Kan jeg få gi deg en klem? Nei, jeg har det! Du blir sikkert stiv i skuldrene av å kjøre buss dagen lang, jeg spanderer massasje. Ja, det gjør jeg. Når som helst – du trenger ikke ha bursdag en gang. Kake? Liker du kake? Har du noen allergier?

Det siste sa jeg selvfølgelig aldri, men hodet mitt spant i den retningen. Jeg vet ikke med dere, men jeg finner det vanskelig å ta i mot andres gode gjerninger. Jeg føler et slags trykkende ubehag. Jeg føler gjeld, samvittighet, at jeg skylder noe, til bry. Jeg føler jeg må gi noe igjen – men muligheten blir revet vekk fra meg, for det passer seg bare ikke å spørre fremmede bussjåfører om adressen deres. Og ikke vil jeg påtvinge dem nummeret mitt heller, det hadde liksom blitt litt rart. Jeg blir rett og slett stressa av at fremmede folk, uten hensikt og baktanker, rett ut er snille mot meg. Snille mennesker forventer som regel noe tilbake, enten det er bevisst eller ubevisst, det er mønsteret jeg har vokst opp med. Så når disse forventningene om gjengjeld faller fra mister jeg helt fotfeste. Snillhet går så inn på meg, og det er så godt at det gjør vondt.

Ta i dag, for eksempel. Jeg skulle ta buss for tog til Oslove. Troppet opp på stasjonen 20 minutter før nødvendig, akkurat tidsnok til å se den der mystiske bussen som også kjører til Oslo – men alltid et kvarter før tiden, komme. Han finner meg stående ved billettautomaten, stresser med å fylle på reisekortet mitt sånn at han ikke skal kjøre fra meg. Han roper til meg at jeg bare skal komme, jeg regner med at han vil ha betalt i bussen i stedet. Nei, da. Han vinker meg inn i bussen, bussen er tom og han sier, fornøyd med å ha fått noen ombord, at -Det er jo bedre enn å kjøre tomhendt! Joda, jeg er enig. Det må føles mer meningsfylt å kjøre én passasjer til Oslo, enn å kjøre en buss helt alene. Men jeg kunne da ha betalt for meg? Det trengte jeg ikke. Han ville bare ha selskap, han. Vi førte en høflig samtale om den nye jobben min. Jeg produserer TV. Han hadde ikke eid en TV på 15 år. Å, nei. Samtale slutt. Og ute skinner solen og gjør landskapet varmt.

-Da er vi i fineste Oslo!
-Tusen, tusen takk! Vi sees nok i morgen også, sier jeg. Og tenker at i morgen, i MORGEN skal han få penger.
-Det gjør vi nok! (Sjekker aldri billetter, jeg….), legger han til med et lurt smil.

Eller en annen gang, hvor en jente satt smilende midt i Oslo med en STOR lilla plakat hvor det stod. «You perfect!» Det var bare det! Hun hadde ingen kopp ved siden av seg som forventet mynter, hun hadde ingen avsender i form av butikk eller politisk ståsted, hun ville bare fortelle en hver forbipasserende at h*n er vakker.

Hver gang dette skjer, om det er bussjåfører eller jenta i gata, går jeg automatiske runder med meg selv, ser meg om for å se om det er NOE jeg kan bidra med i retur. Det er det som regel aldri. Foruten et smil og et hjertens stort takk for den gode gjerningen. Og så tenker jeg tilbake til Guam, hvor Priscilla lærte meg om den gode sirkelen. Jeg spurte hvorfor, og hvordan, hun og Juan kunne gi meg SÅ mye uten å få noe igjen for det. Jeg kjøpte desperat vin, fylte opp bilen de lånte meg med bensin, ble helt i ubalanse av hvor snille de var mot meg. Hun, derimot, tok det med knusende ro og sa så enkelt at hun trodde på «pass forward» – konseptet, hvor hun gjør gode ting for andre, slik at andre gjør gode ting for andre igjen. Og sånn fortsetter det. Hun krevde ingenting tilbake, hun håpet bare at jeg skulle være like snill mot noen andre en annen gang. Det er disse menneskene som gir meg troen på at verden ikke er fortapt, at den fremdeles er vakker og fin å leve i. Jeg må bare lære meg å takle dem først….


ph_priv, gammelt bilde – derfor så liten bart…. // old pic, that’s why my mustache is so small….

Hva er den største gode gjerningen dere har gjort for andre/andre har gjort for dere? Spre litt snillisme! Den gjør verden så vakker. 

-Hi, excuse me, my friend and I have a car standing on Ørebekk that we need to get to, I KNOW (!) you usually don’t drive local routes, but the next bus won’t leave until about an hour – is it possible that we could take a seat in yours….?
I say it as fast as I can, hoping that she would miss that I asked her for a favor.
-Jump in! No problem, I’m going the same way 🙂
-Oh! Thank you! How much do you want?
-Do not worry! It’s on the way! The bus is not exactly full, either, the lady laughed in Flybussekspressen’s shirt.
The bus was empty. 
(-What is your address? I want to send flowers. Alternatively, you can get my number, so I can drive you if you ever need a driver. Just call me! Or wait, when is your birthday? What do you want? Do you need a babysitter sometime? Can I give you a hug? No, I got it! You certainly got stiff shoulders after driving the bus all day long, I’ll buy you massage. Yes, I will. Anytime – you don’t even need to have Birthday. Cake? Do you like cake? Do you have any allergies?)

I didn’t say the last things of course, but my head was spinning in that direction. I do not know about you, but I find it hard to accept others’ good deeds. I feel a kind of discomfort. I feel liabilities, conscience, guilt, worry. I feel I should give something back – but I lose the opportunity, ’cause I can’t really as strangers about their address. And I can’t give them my number either, it had somehow become a little weird. I’m simply stressed that foreign people without purpose and motives simply is so kind to me. Kind people usually expect something in return, that is the pattern I’ve grown up with. So when expectations of return falls out, I lose all grip.

Today, for example. I was gonna take the bus to Oslove. Turned up at the station 20 minutes early, just in time to see the mysterious bus that also goes to Oslo – but always fifteen minutes before the other. He finds me standing by the ticket machine, rush to fill up my travel card. He tells me to just get on, and I was thinking ‘ah ok, he wants me to pay on board instead. But no. He waved me into the bus, the bus is empty and he said, pleased to have got someone on board, «At least it’s better than driving empty handed!» Yes, I agree. It must feel more meaningful to drive one passenger to Oslo than driving a bus all alone. But I could have paid? It did not do that. He just wanted company, he said. We conducted a polite conversation about my new job. I produce TV. He had not owned a television in 15 years. Oh, ok. Conversation over. And the sun is shining outside, making the landscape warm and beautiful.

-Here we are, then! Oslo. 
-Thank you so much! I guess I’ll see you tomorrow aswell, I say. And think that tomorrow, tomorrow he will get money.
-Sure we will! (I never check for the tickets….), he adds with a smile.

Another time I found a smiling girl sitting in the middle of Oslo with a big poster saying: «YOU’RE PERFECT!». She didn’t have a cup for money, she didn’t promote any stores or political parties. She just wanted everyone that passed by to know that they were perfect.

Each time this happens, if it’s the bus driver or the man in the street, I go automatic rounds with myself, look around to see if there’s anything I can help with in return. There is usually nothing I can do…. Besides smile and give ’em a BIG thank you. And then I think about Guam, where Priscilla taught me about the circle of good. I asked why, and how, she and Juan could give me so much without getting anything in return. I bought desperately wine to them, filled up the car they borrowed me with gasoline, was completely out of balance by how kind they were to me. She, however, took it with a devastating calm and said simply that she believed in «pass forward» – a concept where she is doing good things for others, so that others can do good things for others again. And so it goes. These are the people who give me the belief that the world isn’t doomed afterall. The world CAN be beautiful, and a nice place to be. I just have to learn to deal with them first….

Do you have any experiences like this? Tell me! Spread the kindness – we need it around.

16 kommentarer

  1. Jeg satt på Oslo S i fjor en gang og ventet på toget. Etter en stund satte det seg en gutt i militæruniform på andre siden av meg og begynte å spille munnspill. Når jeg skulle reise meg for å gå på toget sa jeg at han var flink. Han smilte sjenert til meg og det gjorde dagen min litt bedre av å se hvor glad han ble.

    Marie svarer: Jeg elsker når mennesker setter seg ned og bare spiller sånn! Så det SÅ mye på flyplassene rundt om i verden, gitarer og alt. Superkoselig. Kunne ønske jeg hadde gutsen til å gå bort og fortelle de hvor flinke de er jeg også!

  2. Hjalp en fortvilet nabo for ikke så lenge siden, da kona hadde falt og han trengte hjelp til å få henne på beina igjen 🙂 Føltes utrolig godt etterpå!
    Jeg blir alltid så glad når folk er snille mot meg, eller bare at de er litt ekstra hyggelige og glade. Det gir meg så lyst til å gjøre det samme for noen andre 🙂

    Marie svarer: Åh, den følelsen er fantastisk! Så snill du er 🙂 Ja, jeg vet det – jeg blir glad, men jeg får så trang til å få gjort noe i gjengjeld – og det er ikke så lett når det er fremmede mennesker du bare møter én gang i livet! Men forhåpentligvis behandler livet dem pent fordi de er som de er uansett <3

  3. Jeg prøver å være noens flaks så ofte jeg kan. I går var jeg i butikken 3 minutter på stengetid og unggutten foran meg hadde et «synk gjennom gulvet» øyeblikk da kortet hans ikke hadde dekning for en stor Stratos og en 1,5 l Fanta som han sikker skulle ha med på filmkveld hos en kompis (gjetter jeg). Jeg spanderer, sa jeg og alle som var i butikken smilte stort og det var et superfint, lykkelig øyeblikk 🙂

  4. Jeg lot en fyr fra Australia bo i leiligheten min mens jeg selv var på ferie i USA i sommer. Alt av overnattingssteder i Oslo var fulle en dag, så han hadde ingen plass å være. Hadde kun truffet han èn gang, men magefølelsen min sa han var grei. Og det stemte jo. Han fikk to fine uker i Oslo og sparte massevis av penger han ellers ville brukt på hotell. 🙂

  5. Vil bare si til Kaja, kommentar nr 4: WOW!!! DET er veldig stort og bra gjort. Klapp på skulderen, og håper han viste takknemmelighet 😉

  6. Herlighet så bra du skriver. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv! Og jeg kommer alltid på gode svar i ettertid.. Vrir hjernen min til jeg er fornøyd og overbeviser meg at jeg sa nettopp DET til vedkommende. Først da kan jeg legge meg fornøyd og ta den gode gjerningen eller komplimentet helt inn.

  7. Sånt er så fint! Jeg har blant annet vært med på Free Hugs flere ganger – man går ut på gata med store skilt og deler ut klemmer til fremmede som vil ha. Vi gikk blant annet ut i Oslo et par dager etter 22. juli-terroren, og det var veldig mange litt ensomme og triste mennesker som trengte noen å klemme på. Det føltes godt å bidra med noe smått i sorgens tid.
    Jeg blir også helt satt ut når folk er snille helt uten videre, og vil helst gjøe gjengjeld på en eller annen måte, men jeg prøver selv å være så snill jeg kan. Jeg er enig i at gode gjerninger fører til flere gode gjerninger, som fører til flere, og så videre. Iblant er det godt å få noen påminnelser om det gode i mennesket!

  8. Fin tekst med et superviktig budskap! Selv husker jeg at for noen uker siden var jeg på legevakten, og satt og ventet til at det skulle bli min tur. Inn kom det en somaler (tipper jeg) som så litt forvirret ut. Jeg bekreftet at ja dette var legevakten, og han satt seg ned. Hos legevakten skal alle som kommer fylle ut et skjema som skal leveres i skranken, men det hadde ikke han fått med seg. Jeg hentet et skjema til han, og forklarte han at han måtte skrive navn, hva som har skjedd osv. POENGET her er at jeg etterhvert så at han slet med skrivinga (det var jo tommelen som var skadet) og jeg tok derfor lappen og skrev den likegodt for han. Samtaler med fremmede kan være fine! 🙂

  9. De fleste gode gjerninger en gjør mot andre får man jo selv også en god følelse av, så på et vis gir du noe tilbake bare ved å være til. 🙂 Men det er en kjent sak at mennesker føler seg knyttet til personer som gir en noe, det er ikke uten grunn selpskaper deler ut ting gratis! Så «snille» er de! 🙂

  10. Det er så koselig når folk er snille med hverandre helt uten grunn 🙂 Denne posten minnet meg mye om en fantastisk og inspirerende film – pay it forward! Har du ikke sett den, SE DEN! 🙂 Handler om akkurat det du skriver om her, og er utrolig rørende og bra.

  11. Du formulerer deg så vakkert. Alle ord ser finere ut på bloggen din, enn noe annet sted. SuperMarie indeed.

  12. når jeg leser slikt føles det i hvertfall som jeg ikke gjør NOK gode gjerninger. Ingen tvil om at jeg vokst opp med de samme prinsippene som deg, det er rart å tenke på hvor lite som egentlig skal til for å glede andre 🙂

  13. Den største vet jeg ikke, men den jeg gjorde sist var å plukke med meg et kjærestepar som hadde gått fra Finse og ned Aurlandsdalen. Jeg hadde bil nederst i dalen, og det var fire timer til neste buss gikk. Så, jeg spurte om de ville sitte på ned til togstasjonen siden jeg skulle samme vei. Det ville de selvfølgelig, og jeg fikk hyggelig selskap på veien :))

  14. Det er veldig sant, ein føler ein ikkje får sagt nok takk eller kor mykje ein sett pris på det, men eg likar veldig godt sirkelen til Priscillia 🙂

    I går hjalp eg to eldre damer som stod og skulle bestille billettar frå Gardermoen til Oslo, men det eg hugsar best er frå 23. juli 2011. Eg tok bussen frå Valdres til Oslo, og når me køyrde forbi Utøya var det ei eldre dame som byrja gråte på bussen. Eg fekk manna meg opp til slutt og sat meg ved sidan av henne og høyrde på det ho hadde på hjartet. Eine barnebarnet budde rett ved regjeringskvartalet og ho hadde vore så redd for han (han hadde det bra), og dottera var sokneprest i Oslo så ho ville ikkje tynge ho med tankane sine. Tenkjer fortsatt på ho ganske ofte, sidan det ikkje er ofte eg tørr å ta kontakt slik, men ein burde absoulutt gjere det meir!

  15. Benedicte :)

    Kommer på noe noen gjorde for meg en gang, det er ikke så lenge siden faktisk. Jeg hadde vært på besøk hos moren min som bor i Egersund og skulle ta toget hjem til Sandnes. Mamma kjørte meg til togstasjonen, vi var der lenge før toget skulle gå men på oversiktstavlen stod ikke toget oppført og det kom heller ikke til tiden. (Jeg hadde sjekket avgangen på nettet). Mamma sa jeg skulle spør en taxisjåfør som stod parkert like ved siden av oss, siden han kanskje skulle plukke opp noen som kom med det toget jeg skulle ta. Jeg mannet meg opp til å snakke med han og hans togruter sa også at toget skulle gå når jeg trodde. Han spurte hvor jeg skulle og jeg forklarte at jeg skulle ta toget hjem til Sandnes og videre i min søsters selskap(noe jeg også skulle, og hadde avtalt). Han tilbydde meg plass i taxien hele veien til Sandnes uten å betale en eneste krone! Taxituren koster vanligvis 1500kroner men han skulle samme vei for å hente noen på flyplassen. Han var veldig koselig og hadde ingen baktanker i det hele tatt. Like før jeg skulle av snakket han i telefonen, sannsynligvis med sin kone eller noe, og fortalte henne at han hadde plukket opp en pen ung pike i Egersund, og fortalte videre at han kunne jo ikke la de unge stå på bar bakke!

    Jeg takket så mye for turen og for han var det en ren selvfølge, han skulle jo samme vei! Slike mennesker får meg til å smile lenge etterpå. Jeg skal innrømme jeg var skeptisk i starten, en litt eldre mann som lar meg sitte på i taxien et så langt stykke, men fikk mamma til å utveksle noen ord med han før vi kjørte slik at hun også hadde sett og snakket med han. Hadde jeg visst hvor hyggelig han var hadde jeg ikke nølt et sekund på å sette meg i taxien hans :-))

  16. Selv møtte jeg ei jente da jeg jobba på turistinfoen. Fra England. Så jeg ga henne en lift back to her place. Også kjørte jeg gjengen hennes rundt på øya etter jobbtid. I morgen skal jeg visse NU-ere øya. Det er fint, det!

    Du har opplevd MANGE fine folk, altså! Selv får jeg låne noen venners bil i morgen. Tror jeg skal kjøpe vin i gjengjeld. Da føles det litt lettere!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *