THE HOMECOMING

I følge klokken min er jeg fremdeles på Guarulhos Internacional Aeroporto i Sao Paulo og venter på å boarde. Sannheten er at jeg kom meg selv i forkjøpet, sitter på flyet fra London til Oslo og ikke en sjel i hele verden vet at jeg er her. Jeg kommer hjem én dag for tidlig, og sier det ikke til noen. Jeg sniker meg lydløst tilbake til utgangspunktet mitt, det føles herlig befriende og veldig rart. Det er påskeaften og støvet* skal få en påskehare på døren de sent vil glemme!

Hjertet mitt spiller marimba på ribbeina mine helt fra vi boarder til jeg setter mine bein på norsk jord igjen, for første gang på nesten syv måneder. Jeg lar bølgene av å komme HJEM skylle over meg og midlertidig overkjøre nervene som jobber på høygir før den hemmelige hjemkomsten. Jeg rusler ut i ankomsthallen. Jeg forestiller meg at mamma og pappa står (og sitter) der med flagg, sammen med mormor, som de skulle ha gjort hvis jeg bare hadde holdt meg til planen. Jeg smiler ved tanken. Opphavet mitt slår ethvert verdenshav, jeg hadde elsket å se de stå der og griner nesten av gjensynsglede bare av å tenke på det. Men kjenner jeg meg selv rett vil de få flere muligheter til å hente meg på flyplassen etter spennende eventyr ute i verden, selvom ingen hjemkomst vil bli som min første. Jeg rister av meg forestillingen, og går videre for å starte på neste etappe.

Å høre det norske språket rundt meg igjen høres ut som en film jeg er statist i, noe fjernt og uvirkelig. Å smake språket igjen på min egen tunge føles fremmed, når jeg høflig spør mannen i informasjonsskranken om busstider til Fredrikstad. Menneskene rundt meg smiler mer enn jeg kunne huske. Det varmer det stålsatte hjertet mitt, som var forberedt på noe kaldere. Jeg får en busstid, nervene girer seg opp igjen og hjertet er tilbake ved trommesettet. Om én buss og en taxitur står jeg på døren til min uvitende lille familie!

Jeg sliter med å holde fingerne av Facebook og Instagram mens jeg sitter på Flybussekspressen med gratis Wifi. Jeg skrur av chatten, begynner å skrive på en tekstmelding – men stopper meg selv og sletter det. INGEN skal vite at jeg allerede er i Norge, for den følelsen gir meg et pusterom jeg aldri før har kjent på. Som om jeg svever mellom tid og sted, nesten som at jeg ikke eksisterer. «Alle» tror jeg er et helt annet sted enn jeg i virkeligheten er, og jeg liker det. Jeg sitter på bussen og smiler for meg selv, mens hjertet slår som om det skal kvalifisere seg til VM i marimbaspill.

Jeg smiler helt fra Moss til Fredrikstad. Jeg flytter meg urolig rundt konstant, med så mye bevegelse et bussete tillater deg å gjøre. Når bussjåføren svinger inn på holdeplassen utenfor Kiwi begynner jeg å skjelve. Taxien står allerede og venter, jeg ba om det for vinterklær hadde jeg jo ikke. Jeg måtte bruke det brasilianske flagget mitt som skjerf. De små minuttene hjem føles eviglange. Kroppen min har nå vært som en spent strikk helt siden London, og de siste skrittene opp gården min er uutholdelige. Jeg ser bilen stå med nesen vendt utover – klar til å kjøre mot Gardermoen formiddagen etter. Jeg smiler. Typisk mamma å være så innmari forberedt. Jeg stopper ved garasjen, skifter til Brasiltrøya mi med skjelvende hender – om det er kulda eller nervene har jeg ikke peiling på. Jeg tar et bilde for å eviggjøre det absurde øyeblikket, og så er det som om jeg svever opp trappen og bort til døren.

Lysene i huset er slukket. Klokken er halv ett, og kjenner jeg foreldrene mine rett har de akkurat kommet seg i seng og er i ferd med å sovne. Jeg legger ned et postkort på dørmatta. «PÅSKEKRIM 2013: Datteren deres sjekket ikke inn ved Guarulhos i Sao Paulo som forventet i kveld (…)» Jeg trekker pusten, trykker med skjelvende fingre på begge ringeklokkene og smetter bak hushjørnet. Og venter.

(kunstpause)

Norge prøvde å ta liv av meg med kulden der jeg stod, så da jeg var sikker på at ingen hadde hørt meg første gang, listet jeg meg frem igjen og ringte på en gang til. Kort tid etter hørte jeg mammas stemme rope ut i natten, «Hvem er det?» Jeg gliste, og ventet på at hun skulle åpne døren og finne postkortet med påskekrimmen på. «Haallo?! Hvem er det?» Jeg innså at hun aldri kom til å åpne, og at konsekvensene ville blitt fatale for min egen del om jeg ikke gjorde noe, derfor ga jeg opp krimmen og steg ut av mørket som en åpenbaring.

«MAA-RI-E?!?!?!?!»

Hvis det er én tskjorte jeg kunne ha betalt 100 000 kr for, så hadde det vært en med bilde av mammas ansikt den påskenatten, da hun innså at datteren hennes omsider var kommet hjem. 🙂

*mamma og pappa

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *