WHEN THE SUN DOESN’T, YOU DO

Lesermail/An email from one of my followers:

«Desember ’11 va æ nervøs. Herregud så nervøs æ va! Æ søkte opp og i mente om alt som va mulig om militæret. Det meste æ fant va kordan man kunne slippe militæret, alle unnskyldningen man kunne hoste opp. Hjertet mitt sank. Koffer ville alle så gjerne vekk derifra? Koffer har æ – som jente – valgt å dra inn.. frivillig?

Så fant æ bloggen din. Æ va så fornøyd, tenk at ei JENTE hadde det så fantastisk i militæret? Æ leste lengre og lengre bak i arkivet, og plutselig va alle de negative tankan borte. Tvilen va forsvunne. Selvfølgelig skulle æ gjøre det her! Nåkka anna ville rett og slett vært for dumt.

Æ dro inn med blanke ark. Æ tenkte at æ en gang for alle sku bevise folk at også »barbiejenta» kunne gjøre nåkka fornuftig. Folk forvente så lite av en når hobbyan dine e hår, sminke og klær. It’s a curse and a gift. Æ va så sikker. Æ SKU kicke ass, æ sku gruse alle andres forventninge rett i grusen.

Så ble æ syk, da. Forsvaret kunne ikke ta sjangsen på å ha mæ inne lengre, ble derfor erklært midlertidig tjenesteudyktig. Sorgens dag. Æ trivdes jo, æ hadde det jo fint – at æ va litt syk gikk nu vel helt sikkert over.. etterhvert. Dessverre gjor det ikke det. Det tok lang tid. For lang tid. Mest skuffa va æ at ‘folk flest’ fikk rett. De forventa at æ ikke sku klare det. Selv om æ hadde stålvilja på plass, motivasjonen va i høygir – så klarte ikke kroppen min det. Lite e like kjedelig som å bevise at folk fikk rett – æ feila.

Og se nu, da. Nu e det litt over 2 uke til innrykk! Æ e så uendelig takknemlig for at æ fant bloggen din – akkurat når æ trengte det mest. Æ har lest hver bokstav, hvert punktum. Det synet du har på livet, den positive innstillinga til alt.. ta vare på den. Den e gull verdt! Om 16 daga får æ gleden av å fullføre det æ en gang starta på; å gå i dine fotspor. Det e en helt anna plass, ei helt anna gren – men å fullføre, det e det du e verdensmester i. Å fullføre med stil. Og det skal æ òg!

Æ kan ikke takke dæ nok. Æ har prøvd i ny og ned å skrible ned noen ord ihåp om at du hvertfall sku få en liten anelse over kor gla æ e, kor takknemlig æ e og kor stort soldathjertet mitt e blitt. Æ klar det aldri, men forhåpentligvis får du et lite snev av det.

Haha! Æ huske så godt når du va på Terningmoen. «Ho e HER, på »min» leir!» Kanskje det va meninga at akkurat DU sku være på Terningmoen den dagen, bare for at universet (eller nåkka) sku minne mæ på at det va DU som ga mæ motivasjon og styrke nok til å dra inn første gangen og at æ aldri i verden sku gi opp. Æ va så kry, det kribla i magen. «VET du kem ho e?! Hallo, da-a, det e Supermarie! Oppfør dåkker!» sa æ til mine daværende soldata. Æ torte ikke si hei.. men neste gang, æ love!

Tusen takk. Førr all del kjærligheta, all mot og styrke DU har gitt mæ med militærbokstavan dine. Om kort tid står æ på oppstillingsplassen i Kongens klær – og det e din fortjeneste. Virkelig. ?»

……….

Av og til får noen av dere meg til å ville legge meg ned og grine, helt matt av styrken fra ord som det her. Og dere må ha en slags sjette sans under huden, herregud, hver eneste gang lyset mitt blafrer i et vindpust og truer med å gjøre det mørkt for meg – setter en eller annen seg ned ved en annen skjerm et sted i verden, og heller bensin på den vesle flammen og får det til å lyse opp rundt meg som om mørket ikke engang var et konsept. Dere vet ikke hva dere er for meg, og jeg vet tydeligvis ikke hva jeg er for dere heller for jeg blir like forvirra (men så himla glad!) hver gang jeg får mailer som denne. Tusen takk, Gavin, for at du liker det jeg skriver, og for at du ble bensinen min med ordene dine den dagen da flammen min nesten døde <3 Jeg håper andre finner inspirasjon i evnen din til å aldri gi opp (det gjør jeg!) og jeg heier på deg herfra til forsvarssjefen og helt ned til menig igjen! Kjempe, mestre, vinne!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *