JEG HAR VÆRT UTLENDING

Ikke én gang har noen kalt meg negative ord basert på min hudfarge. Ikke én gang har de dratt vitser om «min type folk», mitt opphav, min bakgrunn. Ikke én gang har de gjort narr av min kultur. Ikke én gang har de bedt meg dra hjem dit jeg kommer fra. Ikke én gang har jeg følt meg uvelkommen, hatet eller annerledes enn dem. Jeg har vært utlending i over et halvt år, og hvert eneste land behandlet meg som en av sine egne. Hvert eneste land ble en hjerteskjærende påminnelse på hvor stygg Norge kan være.

Afrika. Jeg skilte meg ut som én av to hvite rundt grillen. De digget skoene mine, og syns det var så kult at jeg reiste jorden rundt alene. Vi storkoste oss sammen, som om vi var ett. Og det var vi, og det er vi. Det er kun skittentøy som skal sorteres etter farge.

India. Anhver inder snudde seg for å ta bilder av meg, hver tredje ville stoppe og ta bilder med meg. Jeg var en berikelse i gatene deres, ikke et forstyrrende element.

utlend

Kina. Jeg ble fanget av et utall kameraer her også, og fikk lange blikk hvorenn jeg flagret med det blonde håret. Jeg var en diamant, ikke en stein i skoen.

Filippinene. Jeg var et trofé. Jeg ble tatt med fra hus til hus, jeg ble vist frem og beundret. Jeg var tversigjennom ny og interessant, ikke forhåndsdømt og allerede plassert i en bås eller under en kam.

Guam. Følte meg som hjemme, spiste hjemme hos de som var hjemme, jeg følte jeg fikk et nytt sett med familie – i Norge ville de bedt meg dra hjem til min egen.

Trinidad. Der gatene ble truende, kom vennlige advarsler fra fremmede lokale som ville meg vel – ikke ignoranse fra et folk som går med merke- og skylapper for alle som kommer utenfra.

Surinam. Selv i et land med et fremdeles blødende koloniseringssår laget av hvite, ble jeg snakket til som om jeg var en nyoppdagen blomst. Og jeg følte at jeg fikk rom til å fortsette å blomstre, ikke at jeg ble dratt opp med roten tvert.

Brasil. Jeg skjønner ikke hva de sier, og de skjønner ikke meg – allikevel har jeg danset mellom smil og vennlige ansikter i måned på måned. De virker så stolte av å snakke med meg, jeg som er så annerledes, og de gjør alt de kan for å hjelpe meg – og mer til. Jeg føler meg tatt vare på, ikke hetset og tatt knekken på.

Norge. Jeg har aldri vært utlending i mitt eget land, men jeg ser nok hatske twittermeldinger, facebookvitser og hører nok drittsnakk til å få ett innblikk i hvordan det må være. Jeg har som nordmann smeltet av all verdens godhet der ute i hvert eneste land jeg har besøkt, med en dypstikkende sorg over viten om at få av oss ville ha møtt de med den samme. Jeg kommer til å savne hver venn jeg har sanket på reisen min, men jeg unner ingen av de å komme til meg.

Norge, det gjør vondt.
______________________________

I’ve been a foreigner.

Not once has anyone called me negative words based on the colour of my skin. Not once have they ripped jokes about «my kind of people.» Not once have they asked me to go home where I come from. Not once have I felt unwelcome, hated or different than the people I’ve met. I have been a foreigner for more than half a year, and every country treated me like I was one of their own. Each country was a reminder of how ugly Norway can behave.

Africa. I distinguished as one of two white people around the grill. They loved my shoes, and thought it was so cool that I traveled around the world alone. We greatly enjoyed ourselves together, as if we were one. And there we were, and we are. It’s just dirty laundry that should be sorted by color.

India. Every second Indian turned around to take pictures of me, every third would stop and take pictures together with me. I was an enrichment in their streets, not a disruptive element.

China. I was caught by a variety of cameras here aswell. I was a diamond, not a stone in the shoe.

Philippines. I was a trophy. I was taken from house to house, I was shown and admired. I was interesting, not a threat.

Guam. Felt like home, ate at the home of those who were at home, I felt I got a new set of family. In Norway – they’d asked me to go home to my own.

Trinidad. Where the streets were threatening, it came warnings from friendly locals who cared – not ignorance of a people wearing blinders for anyone coming from outside.

Surinam. Even in a country with a still bleeding colonization wounds made of whites, I was spoken to as if I were a newly discovered flower. And I felt I had room to continue to flourish, not that I was beeing pulled up by the roots.

Brasil. I do not understand what they say and they do not understand me – yet I was dancing between smiles and friendly faces for months. They seem so proud to talk to me, me that separates like that, and they do everything they can to help me – even more. I feel like I’m home, not a terror threat.

Norway. I’ve never been a foreigner in my own country, but I see enough twitter messages, facebook jokes and hear enough bullshit to get a glimpse of what it must be like. I – a NORWEGIAN has completely melted ’cause of all the kindness out there in every country of the world, with a big grief over the knowledge that none of us would meet foreign people with the same. I’m going to miss every single friend I have got on my journey around the world, but I do not begrudge any of those to visit me.

Norway, it hurts.

(Just a sting to my own people, ’cause now I see clearly how awful some of them can be to people from the outside. I’m so ashamed, and I hope that if you guys ever come to Norway – you’ll meet the right people. ‘Cause some of us can actually be very friendly, even though my FB and Twitter make us look really opposite from that….)

1 kommentar

  1. Dette er så ekkelt sant! Har tenkt på det så ofte i høst, er selv utlending for tiden, har aldri betalt en krone i skatt til landet jeg nå bor i, kun for å utnytte skolesystemet deres. Allikevel er jeg blitt tatt så godt i mot, alle sier de ser på meg som en av dem og når jeg sier noe feil, så ler de med meg, ikke av meg. Hjemme sitter mennesker som jeg tidligere så på som venner og familie og ber mennesker som er kommet til Norge i søken etter et bedre liv, om å reise tilbake til hvor de kom fra – hvordan kan man si noe sånt når noen en er glad i er bosatt i utlandet?! Er det velkomsten en unner en god venn eller niese?? Ikke at jeg skjønner tankegangen bak det generelt, men det stikker litt ekstra når ens eget kjøtt og blod spyr opp sånt på facebook.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *