Bonito means beautiful

Hey fra Bonito! Som betyr «pen» på språket, så kan dere jo pakke hodene deres rundt om det er meg eller stedet jeg hilser fra. Fantastisk deilig å endelig være fremme, iallfall! Reisen hit gikk helt greit for seg; en søt kjærlighetshistorie, uvær gjennom hele natten, bråstopp in the middle of nowhere og fem timer på vent i Campo Grande. Å fortelle rett frem om reisen er så kjedelig, så jeg bytter ut et ord med ‘hamster’, bare for å lage litt spenning:

La oss begynne med kjærlighetshistorien. Lena og jeg ga hverandre en klem, utvekslet et par siste fraser og så var det slutt. Neida, det var ikke den jeg skulle fortelle dere om. Etter at Lena hadde dratt tilbake til Argentina for å fortsette reisen sin der, satt jeg meg ned for å vente på hamsteret mitt til Bonito. Jeg la merke til at noen satt ovenfor meg og stjal blikk i ny og ne, men jeg liker egentlig å føle meg som en museumsgjenstand, så jeg latet som jeg ikke gjorde. Etter å ha støvet ned der i en times tid, tok jeg meg en runde med sekken min, før jeg slo meg ned på en annen rad – et par hakk bak vedkommende. Han fikk tydeligvis med seg at museumet hadde flyttet på seg, for det tok ikke lang tid før han «tilfeldigvis» skiftet sittestilling, slik at han i en totalt unaturlig vinkel med ansiktet vendt slik at han hadde meg i sidesynet. I ny og ne, men altfor ofte, latet han som han så etter ‘noe’ i min retning, men slik billettkontrolløren ved et museum registrerer billetter til besøkende, registrerte jeg blikkene hans også. Jeg registrerte mange nok til at jeg begynte å føle meg direkte søt der jeg satt, enda jeg var svett og jævlig og hadde klort meg to sår på haka i et forsøk på å unngå kviser. Søt!

Da hamsteret omsider kom, viste det seg at han også skulle samme vei. Jeg fant setet mitt langt bak, hans må ha vært langt foran. Men da hamsteret begynte å gå, havnet han PLUTSELIG i det ledige setet foran meg. Jeg smilte fornøyd og tenkte at til å være en dag uten å vise kløft, begynte dette å nærme seg et lite kompliment på noe helt annet enn det gutter vanligvis fester blikkene sine på! Det skulle ikke gå mer enn 15 minutter før han snudde seg mot meg og ville vite klokka. Så søt, tenkte jeg, for hamsteret hadde begynt å gå nøyaktig klokken seks – dermed burde han VITE at klokken ikke kunne være noe særlig mer enn det. Jeg ga han armen min allikevel, og han nikket kort som takk for tiden. Litt senere snudde han seg igjen, og spurte om jeg snakket spansk, eller portugisisk.
Jeg knuste hjertet hans med at jeg bare snakket engelsk.
Noen stopp senere gikk han av.
The end.


ph_priv, the leg between Iguazu and Campo Grande

Uværet startet i det jeg satt meg på hamsteret. Det bare datt ned! Bergen vet ingenting, det er Brasil som har Regnvær. Legg merke til størrelsen på R’en. Det tok ikke 500 m engang, før lynet og himmelbrølene også slang seg med – en trio som skulle forfølge meg hele natten gjennom. Vi må ha kjørt i samme retning som uværet i alle fjorten timene, for jeg overdriver ikke når jeg sier at vi hadde lyn, torden og regnværet med oss i fjorten jævla timer. Da klokken var ett om natten stoppet plutselig hamsteret, på det sorteste og mest åpne stedet sjåføren kunne finne. Ingen lys, få biler, åpen slette – hjertelig velkommen, lynnedslag. Og der stod vi i to-tre timer, det var visst noe teknisk gæærnt med hamsteret, mens himmelen utenfor viste seg fra sitt mektigste. Nestemann som ber meg om å ‘møte frykten min’ rekker ikke be noen om noe som helst mer, ass…. (For nye lesere: Jeg er/var redd for tordenvær)

Vi ankom Campo Grande, hvor vi skulle bytte buss, i dag tidlig. Himmelen må ha fått dårlig samvittighet for den grusomme natten den stelte i stand, for solen strålte som bare det! Jeg og Isobell (London) prøvde å få direktebuss til Bonito, men det var utsolgt, så plutselig hadde vi fem timer å slå ihjel. Det gjorde vi ved en lokal resturant, hvor vi fikk pusset tenner og stelt oss LITT iallfall, gikk en runde i gatene (møtte gamlemor med mansjetten også, jeg skulle bare kjøpe en kokosnøtt, jeg. Plutselig kom hun i den søte kjolen sin – med DET drapsvåpenet i hånda, og en kokosnøtt i den andre!) og kom oss omsider og endelig på en mindre buss som skulle ta oss med fem timer til Bonito. Været? Solen rakk så vidt å gå ned før uværet atter en gang lyste opp himmelen rundt oss….. Helt til vårt siste hvilested. Det greier seg nå.

Men må jeg ta igjen alle de Z’ene himmelen tok fra meg i går – vi skrives utover! Tusen takk for alt det fine dere skriver til meg for tiden, jeg håper dere viser introvert-innlegget til de ekstroverte også – det er de som trenger å vite at silence is gold!

Greetings from Bonito! That means ‘beautiful’ in Portuguese, so you can choose if the greetings are from me – or the place. It’s so good to finally be here, the travel to get here was a long one! It was OK, though, nothing special – except from a short lovestory, thunderstorm all night long and a stop in the middle of nowhere with the bus. I’ve also left Lena behind, she’ll continue her travels in Argentina while I’ll do my last things in Brazil. But I’m not alone – Isobel from London, that I met in Iguazu, is also hI need to ask you to google translate the rest of my post, ’cause I’m so tired from last night… I’ll be a better blogger tomorrow, ok? Thaanks and good night! 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *