thunderstorm alá Brazil


ph_priv

Da jeg var liten og naturen herjet utenfor lå bestevenninnen min og jeg sammenkrøket i hver vår sofa med hver vår barbie hevet opp mot taket/himmelen, som små skjold. Vi hadde lært at gummi var det eneste som helt sikkert kunne beskytte deg mot lyn, og selv om vi var innendørs tok vi ingen sjanser; Barbie fikk være vår livredder dersom det skulle slå ned i huset. Jeg fryktet det da, og frykten har ikke blitt mindre med årene – jeg hater tordenvær! Så mye at det var dét som ble årsaken til at jeg sluttet å spille fotball på Gressvik IF det året jeg fylte 12. Jeg taklet ikke at lynet slo ned heiende mødre med termoskopper av metall i bakken på fotballcup på Ekholt, og jeg orket ikke tanken på å enda en dag se håret til lagkameraten min reise seg av elektrisiteten i luften lynet som flerret over oss førte til. Og etter hårreisningen måtte jeg gå ALENE hjem i tordenværet, det ble dråpen – fotball var ikke lenger noe for meg.

Jeg trodde jeg visste hva tordenvær var, men jeg har visst bare latet som inntil i kveld. FOR et vær! Jeg hadde så lyst til å filme det for dere, for det var virkelig brutalt der ute – men jeg var fanget i en bil (gummidekk er den nye Barbie!) og turte ikke forlate den et lite sekund engang, og iallfall ikke for å gå helt opp i leiligheten for å hente kameraet. Det blinket i ett sett, fra alle kanter – og selvom solen hadde gått ned og himmelen var sort, var landskapet opplyst mer enn det hvilte i mørket. Jeg har aldri følt meg så liten i hele mitt liv! Det er som om naturen gjør sitt standpunkt, tar tilbake makten over oss og bruser med fjærene for å minne oss på at det tross alt er den som troner øverst her i verden, samme hvor mye vi måtte finne på å tro noe annet. Jeg bøyer meg i støvet, ass. Åja, fikk filmet NOE etter at det roet seg, forresten. Dere kan se film her, hvis dere vil.

Før naturen slo seg på brystet, lå jeg bare ved bassenget i solsteken og leste. I hele dag. Humøret matchet kveldens vær, så jeg tenkte det var greit å spare ALLE, egentlig. I morgen, derimot, er det meldt smil og pågangsmot igjen – og klart for nye eventyr! For dere har ikke bare lyst opp humøret mitt i form av kommentarer og oppmuntring til å fortsette reisen min (det hadde jeg tenkt uansett, jeg er ikke i stand til å kaste håndkler), hvis jeg får det til skal jeg møte iallfall tre norske hverdagsengler som også er ute på livet i Brasil! Jeg håper det skjer – og bare det lille håpet sørget for at motivasjonen gnistret igjen. God natt, superpeople! Skrives i morgen – og tusen takk, enda en gang. Dere er min barbiedukke/mitt gummidekk når lynet prøver seg.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *