keep going, supergirl


ph_priv, september 2012, the shoes I bought myself as an award for me if I survive my travel. 

Jeg skal innrømme at siste innspurt på siste etappe av verdensreisen er hardere enn jeg trodde den kom til å være. Det føles ut som en psykisk 3000 m, og alle som har blitt testet i en militær 3000 m vet hvor vondt dét kan gjøre. Motivasjonen min har fått seg en alvorlig knekk, det føles ut som om armene mine strekker seg desperat mot hjem kjære hjem, mens blikket mitt, litt motvillig, fremdeles peker fremover. Beina står helt stille, jeg er fullstendig splittet i to. Jeg vil fullføre, men jeg vil ikke. Jeg vil hjem, men jeg får meg ikke til å avbryte. Jeg har prøvd å skjerpe meg, jeg har lest innlegget jeg skrev til meg selv for de vanskeligste dagene, jeg har prøvd å forestille meg hvor FINT jeg kan (her hadde det vanligvis stått ‘SKAL’, ikke ‘kan’. skjønner dere? motivasjon= hvor hen da?) få det de siste ukene, men det er som om tankene mine har hengt seg opp på returbilletten. Hjem, hjem, snart hjemme, det gnager i hjernen min like mye som reklamesangen til Coca Cola gjorde i 2003. Åh, Marie, du SKAL ikke hjem ennå! Skjerp deg, og keep going!

Men jeg er dritsliten! Å være på reise så lenge av gangen, og så «alene», det tærer på det som befinner seg bak de store blå. Jeg nevnte noe en gang om at fire måneder er akkurat passe med tid for en reise, fem gikk for meg også helt greit, men å overleve den sjette blir rett og slett en utfordring. Det føles iallfall sånn nå. Jeg er sliten av å aldri kunne slappe helt av, aldri senke skuldrene, aldri droppe guarden. Aldri stole på noen, aldri betro seg til noen, aldri kunne forholde seg helt til noen andre enn seg selv. Det er fantastisk deilig å bare være meg, men i lengden i et så ukjent og uforutsigbart terreng skal dere vite at det tar på! Jeg er sliten av å bo hos fremmede, å bli tatt med hjem – men aldri føle meg hjemme. Sliten av å smile, sliten av å alltid være 150% på vakt, sliten av å ikke ha en trygg havn å hive ut ankeret og alle eiendelene mine i. Joda, jeg har jo det, men den forlot jeg for snart et halvt år siden. Og det er derfor jeg er… så… sliten.

Marie? Marie… Nedtellingen på telefonen din har aldri vært nærmere hjemreise enn den er nå. Ikke gi opp. Se på hjemreisen som en gulrot, og jo lenger du må løpe for å få den – jo bedre kommer den til å smake! Nyt de siste dagene, prøv iallfall! Du liker deg jo så godt i Brasil, de lange bussturene hvor du bare kan sitte og tenke mens du ser på det eventyrlige landskapet utenfor, eller forsvinne helt inn i boken du leser – til du sovner. Du har fremdeles steder å dra, vidunder å se, kommende venner å møte. Tilfeldige hverdagsengler skal redde dagene dine, bare vent og se! La alt det fine danne det venterommet du skal være i før du omsider vender hjem. Jeg VET du klarer det, du har bare en dårlig dag og da virker ting litt verre enn de er, ikke sant? Gå ut i solen, dans med bølgene i Atlanteren, slapp av! Det er fremdeles en uke til du må ta på deg sekken igjen, nyt ditt midlertidige hjem og samle krefter og mot til dine siste uker som verdensreisende. Du KLARER det, bare vent og se. (Og husk de fine skoa du kjøpte deg før du dro hjemmefra, de venter på deg og de kan ikke brukes før det har blitt vår uansett… Så – hang in there, kid!)

I’ve to admit that the last leg of my world travel is harder than I thought it would be. It feels like a mental 3000 m, and if you’ve been tested in a military 3000 m – you know how painful that can be. My motivation has broken down, it feels like my arms are stretching desperately towards my home sweet home, and my eyes, a little reluctantly, are still pointing forward. My legs is standing still – I’m completely split in two. I want to finish, but I don’t want to. I want to go home, but I can not bring myself to cancel now. Not now! I tried to pull myself together, I read the post I wrote for myself for the hardest days, I’ve tried to imagine how nice I can (that would’ve usually been ‘SHOULD’, not ‘can’. See? Motivation = where?) get it the last few weeks, but it’s like my mind is hung up on the return ticket of mine. Home, home, soon will be home, it gnaws on my brain as much as the commercial song for Coca Cola did in 2003. Oh, Marie, you’re going home yet! Sharpen up and keep going!

But I am SO tired! Being on the road for so long, and so «alone», that tears on what’s behind the big blue. I mentioned something once that four months is just right with time for a trip, five were for me also just fine, but to survive the sixth is gonna be a challenge. At least it feels like it. I’m tired of never be able to fully relax, never lower my shoulders, never drop my guard. Never trust anyone, never confide in anyone, never could relate completely to someone other than myself. It’s a phenomenal feeling to just be me, but in the long run in as unknown and unpredictable terrain as this is, you should know that it tears on ya! I’m tired of living with strangers, to be taken home – but never feel at home. Tired of smiling, tired of always being 150% alert, tired of not having a safe harbour to throw out the anchor and all my belongings in. Yeah ok, I have that, but I left it almost half a year ago.  And that’s why I’m … so … tired.

Marie? Marie… The countdown on your phone has never been closer to your return home than it is now. Do not give up. See your flight back home as a carrot, and the longer you have to run to get it – the better it’s going to taste! Enjoy the last few days, try at least! You like Brazil so much, the long bus trips where you can just sit and think while watching the fairytale landscape outside, or disappear completely into the book you are reading – until you fall asleep. You still have places to go, wonderful things to see, new friends to meet. More random everyday angels will save your days, just wait and see! Let all the beauty in life be the waiting room you’ll stay in untill you’re returning home. I KNOW you can do it, you just have a bad day, and that will always make things a little worse than they are, right? Go out in the sun, dance with the waves of the Atlantic, relax! There’s still a week left until you have to put your backpack on again, enjoy your temporary home and gather strength and courage to do your final weeks as world traveler. You can do it! (And remember the nice shoes you bought before you left home waiting for you – they can not be used until it’s spring anyway… So – hang in there, kid!)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *