the brazilians

Jeg har vært så lenge i Brasil, at jeg har sluttet å få øye på det spesielle ved kulturen her nede. Alt har blitt normalt for meg, jeg tenker ikke lenger over det og jeg sammenligner ikke lenger med vår egen kultur. Men dette er jo langt i fra Norge! Så la meg fortelle dere litt om brasilianerne.

Lunsj er det viktigste måltidet deres. Til frokost spiser de det de kaller «snacks» – noe vi ville kalt frokost. For «snacks» for dem kan være rundstykker med whatever on top. En fullverdig norsk frokost, er altså bare som å «ta seg et lite eple» her i Brasil. For noen brasilianere betyr middagen like mye som lunsjen, men de fleste nøyer seg med «snacks» her også. LUNSJEN, derimot, det er et måltid med alt du kan tenke deg. De er glade i buffét. Og de må ha ris, sorte bønner, kjøtt (gjerne svin eller kylling, eller fisk) og salat. Da smiler magene, og maskineriet har nok å gå på til solen står opp igjen neste dag.

De kaster ikke toalettpapir i toalettet, men i søplebøtten ved siden av. Jo, det er sant, uansett hva slags toalettbesøk det er snakk om. Kloakksystemet er ikke sterkt nok enda. Og de bruker fremdeles gass til komfyrene sine, det fikk meg til å føle at jeg var sendt hit fra fremtiden. Bilene behandler de som om de var damene deres – og de er ikke akkurat konemishandlere. Smeller du igjen bildøra her, kan du risikere å bli kastet ut av bilen igjen. Det ble jeg iallfall fortalt. Har ikke opplevd det selv enda, bortsett fra hos hosten min i Rio. Men han vet dere allerede hvordan behandler damer, så han skal vi ikke høre så mye på….

For meg som ikke kan språket, men som har hengt med de som kan det, ser det ut til at alle kjenner alle. Jeg spurte hosten min i Recife om dette, da han slo av en tilsynelatende god prat med (enda) en tilfeldig dame på bussholdeplassen. Nei, sa’n, det er bare det at brasilianerne kan sette seg ned og brette seg ut for enhver fremmed sidemann på bussen, og når de går av kan de hele livshistoriene til hverandre – men ikke navnet. Dette kalles ÅPENHET, det kjenner ikke vi i Norge til.

Det er mye hud. Uansett kropp. Det er inspirerende. De er selvsikre og fornøyde, uansett hvordan de ser ut. Tynne, tykke, det spiller ingen rolle. De kler seg i magetopper, både den ene og den andre, og ingen bryr seg. Det gjør meg trist, for da ser jeg så tydelig hva mitt eget land har å stri med der oppe – og så uendelig glad, fordi de er i stand til å leve uten alt det. Det må da bety at det er håp for oss også?

De er snille til beinet. Selvom språkbarrieren kan ta motet fra en, gjør de alt de kan for å forstå deg, for å hjelpe deg, for å vise deg inn på riktig vei. De advarer deg mot kriminaliteten, passer på deg som om du var en av deres egne og får deg snart til å glemme at du selv ikke er fra Brasil. Og så er de så himla pene. Inside out.


ph_priv

Jeg tror det var alt? Sikkert ikke alt, men det var de små detaljene av hverdagskultur som jeg kunne komme på i farten. Av alle destinasjoner så langt, troner India og Brasil på topp. For det er land og kulturer som går gjennom marg og bein, ikke bare gjennom kameralinsen og netthinnen, og ut igjen.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *