when someone you know becomes someone you knew

Rio de Janeiro. 23 timer buss, skrev hun. Løgn. 30 TIMER BUSS, for faen. Tredve timer!!! Jeg er helt kake! Heldigvis er bussene i Brasil som kollektivt rullende lenestoler, og denne hadde til og med tykt pledd så jeg slapp å fryse ihjel av airconditionen. Så jeg kunne heller konsentrere meg om å rullere mellom å lese, høre på musikk, sove og se på stjernehimmelen (den var overveldende vakker i natt) utenfor mens jeg lot tankene få fritt spillerom. Helt fritt, jeg elsker å sitte sånn, jeg kan sitte sånn i timesvis. Det er ikke ofte tankene mine finner veien til noe så alvorlig som døden, men det gjorde de i natt. Jeg tenkte på hvordan jeg hadde taklet om noen hjemme hadde gått bort, mens jeg er her ute og langt borte fra de jeg aller helst vil, og bør, være sammen med i en slik sorg. Jeg orket ikke tanken, og dyttet de over på noe annet.

Men livet er sårt, og det er utrolig hva du orker når du må.

<3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *