gringa


ph_priv, Jericoacoara

Skrev dette mens jeg gikk der i språkbarrierens ensomhet en trist kveld i Brasil: 

Det kunne fort gå en time uten at noen kommuniserte med meg. Jeg vet det bare skyldes min egen mangel på kompetanse innen språk, eller deres – om du vender på det, men jeg kunne ikke styre hvor himla dum jeg følte meg der jeg gikk. Utestengt fra alt sosialt, ennå jeg gikk hakk i hel. Jeg gikk hakk i hel, altså bak dem, med vilje. For å føle seg usynlig føles litt bedre når du faktisk ER ute av synet, enn når du går rett ved siden av noen og fremdeles ikke blir sett.

Klandrer dem ikke, vet de ikke mente noe vondt med det. Kanskje det bare er kulturen. Men jeg skal innrømme at det plaget meg litt at de valgte å fortsette samtalene sine på sitt språk, når jeg visste godt at alle også mestret engelsk. De kunne ha inkludert meg. De valgte å ikke. Det plaget meg særlig når det kom til avgjørelser, planer, timeplanen vår – alt det som også gikk direkte utvover meg, min tid – like mye som deres. Har du lyst til å vite hvor mange ganger jeg matt har stilt spørsmålet «What are we doing….?» Delvis fordi jeg lurte, men mest for å hinte om hvor utenfor jeg ikke bare følte meg, men var.

Min egen innsats, utover å gjenta det ene spørsmålet? Vel, jeg prøvde ikke så hardt, det skal sies. Jeg fant liksom ikke ordene som kanskje kunne ha passet inn i de uforståelige frasene som veltet seg ut av alles lepper rundt meg. Jeg er en jente som ikke snakker mer enn jeg må, og når forholdene i tillegg er utfordrende som dette – da må jeg ikke. Smalltalk er ikke min greie.

Vel, jeg kan takke meg selv. Det var jeg som oppsøkte et land og en kultur hvor jeg visste at språket ville være en utfordring. Det er bare det at nå som jeg har begynt å telle dager til jeg skal hjem, går det så innmari(e) på ensomheten løs. Og de kunne ha snakket engelsk….

(«Gringa» er det de kaller turister i Brasil)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *