Salvador, carneval no 4


ph_priv

Hodet mitt! Karnevalet tar drepen på meg, og det har ikke engang begynt «ordentlig»! I går rakk jeg nesten ikke komme inn døren hos min nye host engang, før Adama, en annen sofasurfer som også sover her, dro meg med ut på livet. Og det må jeg si – livet her skiller seg ut fra livet i nord! Jeg er altså fremme i Salvador, etter en altfor lang reise i går. Den gikk sånn ca sånn her:

Fant bussen min på terminalen i Recife i god tid, og sov meg gjennom natten mot neste by. Jeg er vant til at bussene her i Brasil surrer og bruker litt for lang tid, så jeg reagerte ikke med en gang da jeg innså at klokken var én time over da jeg skulle ha vært fremme neste morgen. Jeg hadde mer enn nok med å underholde brasilanerne rundt meg, «snakket» med de ved å peke på setninger i den engelsk-portugisiske fraseboka jeg drar frem når det er noe jeg trenger å si. Den slo an! Da bussen fremdeles kjørte, og klokken ble to timer over det den skulle ha vært i Salvador, derimot, klarte jeg ikke å riste av meg den voksende uroen. Jeg bladde frem en setning i fraseboka mi, pirket på sidemannen og han leste «When does the bus arrive Salvador?». Han tittet opp fra frasene mine, og trengte egentlig ikke å svare noe uforståelig på portugisisk denne gangen, jeg så svaret i uttrykket hans. Salvador var allerede langt bak oss.

Faen…..

Men – det er dette som gjør de gode historiene, ikke sant? Bussen rullet inn på en rasteplass for at passasjerene kunne få seg noe å spise før turen gikk videre. Hvor vi var og hvor bussen var på vei har jeg ikke peiling på, jeg visste bare at jeg var kommet altfor langt. Ordene om at jeg skulle ha gått av i Salvador spredte seg raskt fra sete til sete, og frem til sjåførene. Og plutselig ville alle hjelpe. Det ble et orkester av tegnespråk rundt meg, de sendte fraseboken min fra hånd til hånd for å se om den hadde noe som kunne forklare meg løsningen på problemet mitt. For det var en løsning, det kunne jeg se, men det var ikke så lett for meg å forstå hva slags. Ingen kunne engelsk.

De gjorde alt de kunne, og mer enn det – plutselig hadde jeg blitt påspandert både mat, brus og vann. Og etter tusen forsøk på å forklare meg redningen min på portugisisk, kom til slutt kelneren fra resturanten vi hadde stoppet ved ut og rakte meg en telefon. I andre enden hørte jeg en engelsk stemme fortelle meg at jeg kunne bytte buss, og ta en annen en tilbake til Salvador. Såpass hadde jeg faktisk klart å forstå allerede, men jeg ble glad for bekreftelsen på antagelsen  min og derfra var veien videre til neste buss enkel med tegnespråk og pekefingre; Jeg ble med bussen til neste stopp, der vinket sjåføren meg av, jeg sa hade til frasebokgjengen min, fikk bagasjen på rygg og ble ført bort til en annen buss hvor sjåføren min forklarte til den nye sjåføren min hvor jeg skulle. En av de andre passasjerene fra frasebussen skulle også med samme buss, han fikk i oppdrag å nærmest dytte meg av i Salvador så de var helt sikre på at jeg kom meg av rett. Og jeg betalte ikke engang for tilbaketuren! Vel fremme i Salvador takket jeg for hjelpen (takk og farvel kan jeg iallfall si på portugisisk!), og begynte ferden hjem til min neste sofa.

Og her sitter jeg, altså! Hosten min kan ikke engelsk, men vi klarer oss fint allikevel. Hun er som en god, gammel bestemor og gir meg masse mat. Og hjemmelaget frukt «suco», juice. HELE tiden. Apropos, nå er det mat – igjen! Skrives senere!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *