everyday beauty

Hvor kul er ikke den hatten?! Juan LAGET den til meg! Ut av blader! Og da jeg stakk innom (han og kona har lånt meg bilen sin, og de fylte den opp med drikke og snacks før jeg overtok nøkkelen! Jeg…. vet ikke hva jeg skal si.) fikk jeg ikke bare den tredd på hodet, jeg fikk vin, ost og kjeks og nye historier å bli hypnotisert av også. Om dødssyke oldeforeldre som ble sendt bort fra Guam til en øy i Filippinene, sammen med andre syke, og etterlatt der for å dø. For det fantes ingen kur, og de som erobret Guam ville kvitte seg med smittekildene, og rense hele øya for sykdom. Lille, lille Guam…. Og så mye smerte.

Funny thing, forresten, i går leste jeg i «Hotellet på hjørnet av bitter og søt», boken jeg leser vet dere, om en kinesisk skikk. Et eksempel, du sjenker i te til de du sitter med, men aldri til deg selv, din egen kopp lar du forbli tom. For skikken går ut på at andre alltid gjengjelder den gode gjerningen din. Og i dag snakket plutselig Juans kone, Priscilla, om det samme! Hun kalte det «pass forward», det betyr at du gjør gode ting for andre, og andre gjør (forhåpentligvis) gjorde ting for noen andre igjen. En ring med kjærlighet! Det var derfor jeg ikke skulle tenke noe på å gi noe i retur, sa hun, for alt de har gjort for meg, lært meg, vist meg. Men jeg tenker ikke på annet. Jeg har så lyst til å vise de hvor uendelig takknemlig jeg er. For ALT!

Ps. Jeg jugde for dere da jeg fortalte om månedene hans i Vietnamkrigen, han ville at jeg skulle oppklare det for dere. Han sov ikke bare tre timer på 15 måneder, som jeg skrev, han sov gjennomsnittelig i tre timer hver natt, i 15 måneder. (J)Uansett (hehe), tre timer her eller der, det er en sterk historie og en brutal situasjon som er umulig å forestille seg for oss dødelige…. 

How cool is that hat?! Juan made it to me! Out of a tree! And when I stopped by (he and his wife have borrowed me their car, and the filled it up with drinks and snack before I overtook the key! I… don’t know what to say.), I didn’t only get the hat on my head, I got wine, cheese and new stories to get mesmerized of aswell. About grandparents with deadly diseases, that were sent away from Guam to an Island in the Philippines and left there to die. ‘Cause there were no cure, and the conquerors of Guam wanted to clean the Island for the sources of disease. Little Guam… And so much pain! 

Funny thing, by the way, yesterday I read in my book «The hotel on the corner of Bitter and Sweet» about a Chinese thing. You pour tea to your friends, but leave your own cup empty for others to do the same that you did – to you. One good thing for others to pass it on. Today, Priscilla (Juan’s wife) told me about the same thing! She called it «Pass forward», and told me that that was the reason for me to not worry about all the things they do for me, all the things I get, learn and see. ‘Cause I’ll anyway pass the kindness on to somebody else, she said. But, honestly, that’s ALL I worry about these days. How to give them something in return, I mean. I want to show them how thankful I am for EVERYTHING they’ve done! But I don’t know how. Other than if they come to Norway one day – I’ll give them the best of my country, my family, my everything. They deserve the best! 

Ps. I lied when I told you that Juan slept for only 3 hours during his 15 months in Vietnam. He wanted me to tell you the truth, haha, so here we go: He slep for AVERAGE 3 hours a night during the war. Well, 3 hours here or there, it’s an incredible story anyway, and a brutal situation that’s impossible for us mortals to imagine… 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *