pacific beauty


ph_priv, Guam. 1. Japanese peace memorial. To see the Japanese, American and Guam flag waiving together like this, after their horrible history from WW2, is pretty rare! Only two places on Guam, you can’t see it in the rest of America at all. 2. Me and Juan entering the Japanese headquarter used during WW2, hidden in the North of the Island. This area is the only place in North where you can get water. 3. Juan telling stories inside the bunker. Commander Lietunent General Hideyoshi Obata stayed there until he took his own life before the Americans got him in 1944. 

Heyy! Jeg og verdensreisen min feirer 3 måneder i dag! Hurra! Og den har allerede lært seg å  bestige Sør-Afrikanske fjell, spise skorper balut/andefoster og er en racer på (asiatiske) toaletter – hils og si det til alle unge mødre på Facebook som månedlig føler trangen til å dele den slags informasjon om SINE babyer, så tenker jeg fløyta får en annen lyd!

Jeg feiret dagen vår med å løpe langs stranden utenfor hotellet, og kaste meg ut i det turkise når solen ble for intens. Mmmm, det kan nesten ikke kalles trening, engang! Etter frokost plukket Juan meg opp igjen, og tok meg med ut på nye eventyr. Denne gangen kjørte vi nordover. Tilbake til 2. verdenskrig, Guam før det ble tatt av all verdens japanere, spanjoler og amerikanere, tilbake til Vietnamkrigen og det som verre er. Åh, dere, jeg kunne hørt på historiene hans i hele evigheten! Måten han forteller de på går helt under huden på meg, og setter seg til beinet. Jeg tror ikke lenger at Guam er årsaken til at havet rundt oss heter STILLE til fornavn, det er som om Juan var selve nøkkelen til alt av magi som ligger og ulmer i øyas fortid. Han bare blåste litt på det, så steg de mest utrolige historier ut av ingenting! Superjuan!

Etter å ha vært inne i japanernes hovedbunker under 2. verdenskrig og følt litt på dét, dro vi mot nåtidens Andersen Air Force base. Dessverre tar det noen dager før de kan si ja/nei til å slippe inn utlendinger som meg, så vi måtte bare ta til takke med å vente – og dro hjem til Juan i stedet. Hjem til en ekte chamorro, det reparerte ALLE hjerteskadene jeg fikk etter nedturen av å besøke «»»»The chamorro Village»»»». Den landsbyen er forresten bare juks, dere skulle sett hvor hardt Juan lo da jeg fortalte han at vi hadde vært der, og at jeg trodde det var selveste lokalbefolkningen med den dypeste av Guams kultur. Nei, ass! Alt ble tilintetgjort med bombene under krigen, og etterpå har chamorroene blitt rotet til så mye av andre kulturer at de rett og slett ikke har sin egen. Men 76-åringene har klart å gi meg et bilde av folket hans allikevel, og hadde det FAKTISK vært et bilde – hadde det fått plass på veggen min. Så fine er de.

Bilder fra kvelden kommer senere, smil!

Hi! My travel around the world and I are celebrating 3 months today! Yay! And it has already learned to walk/climb a south african mountain, eat balut and has become a master on asian toilets – tell that to all of the teenage mums on Facebook that every month feel like sharing that kind of information about THEIR babies! lol. I started this Wednesday with a run along the beach, only disturbed by a dip in the turquise water when the sun became too intense. Mmm, it isn’t even qualified to be called «exercise»!  After breakfast, Juan picked me up again for new Guam adventures. This time we drove up North. Back to WW2, Guam before it was captured by the japanese, spanish and americans, back to the Vietnam war. Oh, I could listen to his shories on and on until forever! The way he tells them, they get so under my skin. I no longer believe that Guam is the reason that the Pacific Ocean is called STILLEHAVET (Stille = quiet, havet = ocean in Norwegian) in Norwegian, haha. It’s like Juan was the key to get to the Island’s true magic that’s laying in the past – ready to be told. Juan made everything out of nothing to me! SuperJuan! 

After beeing inside of the japanese bunker from WW2, we went to the present’s Andersen Air Force Base. Unfortuneateley it takes a couple of days to decleare if foreigners like myself can visit the base, so we had to change our plans. Instead we went to Juan’s place, the home of a real chamorro! That repaired ALL of the heartaches I got from visiting the «chamorro village» in Agana the other day. That village is nothing, Juan just lauhed when I told him that we went there and that I thought it was «the real guam», haha! No, everything was destroyed during the war – and after the chamorro got so mixed with other cultures so they really don’t have their own! But the 76 year-old has managed to give me a picture of his people anyway, and if that picture was a REAL one – I would have had it on my wall. That’s how lovley they are.

Pictures from our night @ Juan’s will show up later! Smile!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *