wherever you're going, baby, I hope you'll keep someone warm


ph_priv, instagram (@supermarie)

Magandang umaga! Jeg er i Manila, Filippinene! La igjen vinterklærne mine i Kina, og dro dit gradene er. Tusen minner rikere, og med blanke ark i dagboken for tusen nye. Og første ark har allerede fått noen linjer, skjønner dere.

Ekstasen over å ankomme et helt nytt land, over å skulle oppdage enda et nytt hjørne av den store verdenen vår fylte meg helt opp i halsen da vi gikk inn for landing på filippinsk jord. Jeg smilte. Men hjertet var raskt med å fare mot bakken det óg, som flyet, da jeg fikk se hva som ventet meg der nede. Minnene fra TOWNSHIPEN jeg besøkte i Sør-Afrika strømmet på, husene så akkurat ut som de jeg så der, og hva som skjulte seg bak alle veggene av blikk tenkte jeg måtte være det samme. Fattigdom, elendighet, sult, urettferdighet… Men så ble jeg plutselig usikker på hva jeg egentlig skulle føle, der jeg satt. En naturlig reaksjon er å føle med de, som ikke har alt det vi har, du blir selvfølgelig trist, føler urett. Men, hva vet vel vi? Det kan godt hende de er lykkelige bak all blikken, som oss, kanskje de har alt det de trenger – et hjem, en familie og mat nok til å overleve. Kanskje sorgen over å se hvordan de lever kan byttes ut med beundring, beundring for at de klarer seg så fint med, i våre øyne – «så lite». At vi hadde blitt depressive av å bo sånn, fordi vi er så vant med vår overflødige velstand, trenger ikke automatisk bety at DE lider. Lista for hva de trenger for å smile er bare mye lavere enn vår, de er mer takknemlige og kanskje rikere enn oss på en helt annen, og mye viktigere måte. For én ting har jeg lært etter å ha sett hvordan noen av de fattige sjelene i verden vår har det; aldri døm boken på omslaget. Mellom de to permene kan det være så mange smil, selvom de krøllete, skitne sidene kanskje uttrykker noe annet. At boken er i dårlig stand, trenger ikke bety at historien i den lider samme skjebne.

MIN skjebne ble nok en gang lagt i andres hender, da jeg, etter å ha blitt gjenforent med ryggsekken min, steg ut i ankomsthallen. Ingen «Marie Brudevold»-skilt å se denne gangen heller. Og nå hadde jeg ikke peiling på hvor jeg skulle ta veien. Jeg gikk rådvill rundt i en liten evighet, lette etter trådløst internett – uten hell, hadde ikke nr til de som skulle plukke meg opp, følte fortapelse og lurte på hvor lenge jeg skulle tillate meg å surre før jeg faktisk måtte gjøre noe. Trengte ikke lure så lenge, for plutselig kom navnet mitt ut av det blå, og bak det fant jeg en søt filippiner. Han viste meg vei inn i en bil, der ventet en sjåfør og så var vi på vei. Ikke visste jeg hvor, men det tenkte jeg at det gjorde sikkert de. Vi småsnakket litt høftlig på engelsk, før jeg lot blikket sultent ta inn alle inntrykk fra omgivelsene vi kjørte forbi. Søt, som aldri sa et eneste ord, snudde seg plutselig, ga meg en kjærlighet på pinne med jordebærsmak, jeg smilte og tok takknemlig i mot. Mitt nye eventyr som sofasurfer kunne ikke startet bedre! Nå er jeg altså ferdig med alle program, og skal klare meg helt alene resten av reisen min rundt jorda. Min nye couchsurfing-host er en familiefar, rommet jeg har fått er over fotoverkstedet hans og… Jeg gleder meg sånn! Til å møte han, til å bli med familien på tur, til bryllupet, til mat, til alt! Jeg er så HELDIG, dere!

Hey super-troop! I’m in Manila, Philippines! I’m done with all of the programs I had signed up for, so the rest of my journey around the world I’ll be on my own. That includes couchsurfing! My new host is a whole family, their driver picked me up at the airport and I’m SO grateful that they let me stay! I’ve just arrived my new bed, taking a rest after 18 stressful (but so fun!) days through all of China. Manile is so hooot, and it feels great after the cold chinese weather! My first impression of the Philippines was… Well, all the memories from the township in South-Africa came back to me. It made me sad for a second, but then again – for all we know they could be happy! As long as they have eachother, a roof and food enough to survive. Even though we, the over-the-top-wealthy people would «die» if we lived like that, they could be just fine! In one way, I think they might be richer than us, in a more important way. I would rather have their happiness then to find happiness in an Apple-product. So much easier to explain in Norwegian, but I hope you get my point. I’ve learned to not judge the book by it’s cover. Even though the cover might look like a mess, the story inside could still be beautiful, and filled with smiles. NOW I’m ready for my Philippean adventure! See you later!

7 kommentarer

  1. Så sant! For alt vi vet, kan de være hundre ganger så lykkelige som oss 🙂

    Gleder meg til å lese om Filippinene.

  2. » At boken er i dårlig stand, trenger ikke bety at historien i den lider samme skjebne.» utrolig bra skrevet, og så sant!

    Filippinene høres fantastisk ut! gleder meg til bilder og å lese mer.

  3. Åå, kos deg masse, Marie! Misunner deg veldig, skulle gjerne vært i hjemlandet mitt nå! Har du tenkt til og kun være i Manila eller har du tenkt til å besøke noen av de andre (sju tusen…) øyene? 🙂

  4. Ja, de eier tingene, og tingene eier ikke dem! Det er sikkert! (tror jeg) KOS DEG på ny plass, wii

  5. Forsking viser vel at rike menneske er mindre lykkelege enn fattige menneske, så ja, ein skal ikkje dømme boka på omslaget!:) Det er tross alt ikkje eit utbomba Finnmark det er snakk om her, men folk som lev i eit område og etter ein standard dei er vant til. Dei sa det så greitt på ein NRK-dokumentar denne veka: det å vere rik gjer deg ikkje kultivert eller god oppdragelse.

  6. Tanta mi har familie på Filippinene. Litt usikker på akkurat hvor, men vi pleier stadig å få noen gaver derfra når hun har vært på besøk der 🙂

  7. Åååh, drømmer meg bort når jeg leser bloggen din!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *