Militæret

“vi har sånn minnestund for søstra mi”

Publisert: 14. mars 2012
0 kommentarer

14. mars 2010 satt en 19 årig redhead light i sofaen hjemme, med sine nære og kjære rundt omkring seg. Bak seg hadde hun lagt tre slappe år på medier og kommunikasjon, rolige dager som servitrise på Peppes Pizza og akkurat sagt opp jobben sin som selger i verdens triveligste bakeri. Arbeidsdagene der var så stille at hun hadde rukket å sluke 3-4 bøker i løpet av tiden hun stod bak kassen. “Øya” og “Idas dans” var de beste. Av trening hadde hun ikke mer enn ti bekymringsverdige minutter på styrkerommet, som liksom skulle sørge for at hun møtte forberedt til rekruttskolen hun skulle inn på noen dager senere. Det fikk holde, hadde hun tenkt. “Føkk it, trening er ikke noe for meg, det får bare briste eller bære.” 

Storebrorens telefon ringte midt mellom klirrende kaffekopper og søte kakebiter. Han fòr opp og forklarte ståa “Vi har sånn minnestund for søstra mi nå….“. Familien brast ut i latter, han fikk det til å høres ut som den lille kommende krigeren skulle i forsøket på å tre inn i Kongens rekker. Tanten flirte og ga henne en liten gave med et kort til. Hun pakket opp tre sorte stringtruser, og noen linjer i en vakker håndskrift om at tanken bak presangen var bekymringen for at familiens eneste jente skulle bli totalt mann av det maskuline miljøet. “Du får nå iallfall gå med jenteundertøy mens du er der!” sa tanten bestemt. Redhead light lo, og takket pent med en klem og løfter om at jenta i henne skulle de aldri miste.

Mormoren likte ikke helt tanken på vesla skulle forsvinne inn i militæret og bli borte så lenge, så hun trøstet seg og resten av familien med at “Hun kommer nok ikke til å bli der så lenge, gjør du vel det, Marie? Hun kommer nok fort hjem igjen!”

For to år siden satt hele familien, kanskje litt vantro, og spiste avskjedskake for familiens nest yngste som snart var pakket og klar for det grønne liv. Vi lo litt av hvordan jeg hadde tenkt å klare det her, utrent, spinkel og ikke særlig tøff i trynet. Jeg lo jeg og, men tenkte “Visst faen skal jeg klare det her. Jeg skal vise dem, og meg selv, at hun lille stille kan hvis hun vil“. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, jeg visste bare at dette måtte jeg klare. Jeg MÅTTE klare det. Jeg hadde sagt opp jobben, hadde ingen skole å falle tilbake på, ikke et liv å fortsette med her hjemme hvis rekruttskolen ble for tøff. Jeg slettet med vilje hele hverdagen min i Fredrikstad, for å ha det hengende over meg at hvis jeg feilet – gikk jeg fullstendig på trynet. For hvilket liv skulle jeg da komme hjem til?

Jeg kom aldri hjem på den måten. Jeg mestret rekruttskolen med kun èn “Faen, hva DRIVER jeg med?“, og nå sitter jeg her fortsatt med uniformen på. Det grønne livet passet meg perfekt, Forsvaret har blitt en viktig del av meg og jeg gleder meg til å finne nye militære veier å gå i fremtiden. To år i Kongens klær har lært meg mer om meg selv enn jeg noen gang kunne drømt om, jeg har lært uendelig og jeg så FORNØYD med at jeg turte å satse!

I dag skal jeg unne meg selv et kakestykke igjen, som en gjenKAKElse (hehe) av minnestunden familien hadde for meg for to år siden. Kakestykket den gang markerte begynnelsen på et militært liv, dette kakestykket skal markere at det faktisk viste seg å være slutten på mitt sivile. Dere kan ta dere et kakestykke i dag dere også, som har holdt ut med mitt militære gnål i snart to år. Kakeskål!

Fulgte dere meg før jeg ble militær?

Del

Write a Reply or Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *


Blogglistenhits Populære blogger