gratulerer med dagen, leo

1 år i dag.

Kjære lille flekkekaos.

For det var det du startet som. Et flekkekaos som førte til et tankekaos, eller var det omvendt? Det resulterte iallfall uventet i en altfor definitiv diagnose, og plutselig var jeg kronisk syk. Just like that!

For et år siden satt jeg og lo, nesten hånlig, av hudlegen som la diagnosen på skuldrene mine. Han lurte på om jeg fikk sjokk, «eller, har noen kanskje fortalt deg om den allerede?«

Hva tror du??! Hvorfor i faen skulle noen ha FORTALT meg om det her??? Hvordan i svarteste helvete kan noen fortelle meg at jeg er det du sier at jeg er, som jeg forresten ALDRI HAR HØRT EN DRITT OM FØR, utifra noen jævla prikker på magen? Og HVORFOR spør du meg om jeg får sjokk, det er vel faen ikke så alvorlig?! Hva ER det?!!

Jeg hadde ingen anelse om hva det var som hadde lagt seg som et destruktivt teppe over kroppen min. Jeg ble skremt av måten han etterlyste en sjokkreaksjon hos meg, men det er lettere å være sint enn å være redd, så jeg bestemte meg for at sint var okei. Jeg dyttet leoparden desperat fra meg, og ble enda sintere fordi den var så vanskelig å dytte. Hvordan kan du dytte bort din egen hud, da, uten at innsiden din faller ut? På vei tilbake fra hudlegen var jeg helt omtåket, og prøvde å ufarliggjøre det med en smilende melding jeg sendte til en venn. «Jeg fikk iallfall sykdommen med de kuleste bivirkningene, da…. Behandlingen gjør at jeg blir brun og blid :)»

Hvor blid var du, da, Marie?

Jeg skrev det for å trøste meg selv, slik legen hadde sagt det til meg for å trøste. Det var en spinkel trøst, men den var god å klamre seg til på en tid jeg ikke visste noe som helst om min nye tilstand. Jeg visste ingenting annet enn at jeg var syk. Og prikkete. Inntil jeg begynte å lese om det, om leoparden som hadde angrepet og hva den hadde å by på, på vei til et møte i Oslo. Tittelen «pasient» begynte å presse på, jeg begynte å forstå at jeg faktisk var blitt syk. Kronisk, typ «blir aldri frisk igjen». Jeg begynte å se for meg at jeg skulle være rød og skorpete sammenhengende resten av livet. Hadde jeg vært en ekte leopard hadde pelsen stått oppreist. Det freaket meg ut, hele opplegget.

Først ville jeg ikke si det til noen, ikke til meg selv, ikke en gang til mamma. Pappa sitter allerede i rullestol på grunn av en annen kronisk sykdom, å gi familien enda en diagnose å forholde seg til var liksom ikke aktuelt. Men, leoparder brøler jo, de kan umulig holdes skjult i evigheten. Jeg fortalte det omsider, sendte mamma en melding da jeg satt på toget til det møtet jeg snakket om. Jeg tror det var dagen etter jeg fikk vite om diagnosen selv, jeg valgte å bære leopardvalpen de første stegene alene. Det lyste skamfull av hver eneste bokstav jeg trykket inn, og det vred seg i meg da jeg så ordene og setningen jeg akkurat hadde formulert…..

Innrømmelsen. Det var første steg mot aksepten av å være syk, en innrømmelse jeg først og fremst måtte gi til meg selv. Ved å gi den til mamma og pappa, ga jeg den til meg selv dobbelt så hardt. Å fortelle noen om diagnosen gjorde alt så endelig. Nå vet noen andre at du er leopard, nå er du virkelig leopard. Det var tøft, men nødvendig.

«Marie, du er syk.»

Jeg svelget leoparden med ti tårer og tusen lærdommer. Prosessen var lang, kanskje er den enda ikke over ettersom jeg nekter å bruke leopardens egentlige navn, men jeg landet ganske bra på beina – som kattedyr ofte gjør. Og det som begynte med tårer, hat og fortvilelse, ender med styrke, stolthet og et fokus av gull.

Mitt lille flekkete kaos har lært meg så mye at jeg (nesten) ikke ville vært foruten. Hvis leoparden aldri hadde satt sine kloremerker, hvem skulle da lært oss at de eneste øynene som ser «feilene» våre, er de som stirrer tilbake på oss i speilet? Ja, jeg hadde kanskje en kropp full av skorper og røde flekker, men rundt den kroppen hadde jeg fremdeles noens armer. De enset ikke det monsteret jeg så i meg selv. Det var heller ingen som kastet blikk da jeg gikk i shorts i sommer, enda jeg følte beina mine lyste signalrødt og skrek om alles oppmerksomhet. Det jeg trodde folk ville kaste opp i munnen sin av, var for dem helt usynlig. Det er en lærdom gull verdt. Du gjør det bare til noe stort i ditt eget hodet, Marie, fra utsiden synes det ikke i det hele tatt. Og hvis det synes, så bryr de seg iallfall ikke.

Hvis leoparden ikke hadde knurret, hvem skulle minnet oss på at livet er ? Leoparden flyttet fokuset mitt fra speilet til vinduet, ut på resten av verden. Før du vet ord av det har du blitt syk (bare se på meg), utsatt for en ulykke eller det som verre er, og hvem faen bryr seg da om hvordan du ser ut? Jeg vil så gjerne bli husket for det jeg gjør, ikke for hvordan jeg så ut mens jeg gjorde det. Flekkene har minnet meg på at man må leve livet mens vi fremdeles er friske og raske. Sykdommer og ulykker skjer så altfor ofte, altfor brått, og plutselig en dag er det for sent for deg også. Hvis jeg noen gang skal sette meg ned i en rullestol som pappa (bank i bordet), skal jeg iallfall gjøre det med et svakt, svakt smil om munnen og en viten om at jeg levde fullt ut mens jeg fremdeles hadde sjansen. Alt annet er idioti.

Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle lage et jævla bursdagsinnlegg til det beistet som dro meg ned for et år siden, men herregud, så mye det har gitt meg av fine tanker og motivasjon for å leve. Dere kan lese alt jeg skrev i svelg-en-leopard-prosessen her.

Så… Gratulerer med dagen, leo, og takk for alt du har lært oss!

Ps. Dette er ikke en invitasjon til å klore meg opp en gang til, nei…. Jeg har lært, og hadde satt pris på om du holdt deg i buret. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *