til pappa

PAPPA.
Jeg har alltid vært jenta di.
Jeg er en pappajente, uten tvil.
Mamma var liksom «hun sinte», du var alltid så rolig og morsom. Og så snill.
Det er du fortsatt.
Husker du da vi sparket fotball i hagen?
Det er et av de minnene jeg aldri skal la gå.
Du sto nærmest huset og jeg sto strategisk plassert foran deg.
Jeg sparket ballen til deg, gliste og ventet ivrig på å få den i retur.
Den kom aldri.
Du tok fart, sparket, bommet og gikk skikkelig på trynet. Haha, det var så klønete, pappa.
Tenk at du faktisk sparket til din egen krykke, det er sånt man bare ser på AFV. Hahaha, vi lo så hardt at jeg fikk vondt i magen!
Jeg smiler av det enda.
Det har alltid vært sånn.
Selvom du har gått på trynet, selvom ting bare har blitt verre med tiden, har du alltid sett humoren i det. Smilet går som en rød tråd gjennom hele 14 år med sykdom. Som når du kommer borti spaken på rullestolen og kjører ned kjøkkenbordet ved et uhell så pålegg, kopper og glass danser som om de var på scenen med Britney Spears. Og når familien går i FF* rundt deg, og du sitter der i rullestolen og bare…
«SITTER HER SÅ LENGE, JEG!……»
Hahaha, hva annet kan du gjøre, liksom?
Tenk å ha den personligheten da, pappa.
Tenk å bli satt helt ut av spill på den måten, og allikevel være så fantastisk som deg.
Bokstavene prøver og prøver å ødelegge for deg, og jeg elsker at du ikke lar dem.
M og S finnes ikke i ditt alfabet.

Men jeg har vært sint på deg også, pappa. Jeg husker jeg lå på magen på det hvite teppet vi hadde i stua før, og konsentrerte meg veldig om å fargelegge innenfor de sorte strekene. Tunga rett i munnen, må….ikke….komme….utafor.
Døra smalt opp og du kom inn etter en tydelig intensiv løpetur.
Du ruslet inn i stua, la deg ned ved siden av meg…. Og SVETTET i fargeleggingsboka mi.
Det dryppet mannesvette på tegningen jeg hadde konsentrert meg så lenge om å fargelegge!
Jeg ble så sur, haha!
De sier jeg har arvet tegneevnene dine. Jeg hadde kanskje det engang, men jeg har ikke holdt de ved like så nå blir «hesten» jeg tegner til en gris og «mennesket» til et misfoster. Lei for det pappa, men jeg vet jeg har arvet fingerne dine og jeg blir stolt når folk bemerker det.
Jeg er stolt av å ligne på deg.
Jeg tror jeg skjønner hvor militærspiren min kommer fra, også.
Jeg husker at jeg krøp under sengen min på tidlig 90-tallet og der lå det faen meg et våpen. Haha, husker du det? Du hadde gjemt våpenet ditt under sengen min, og jeg fant det. Og nå bærer hodet mitt en egen stridshjelm, ligner litt på den du en gang plasserte der da jeg var liten. Og jeg har mitt eget våpen.
Så du er ikke helt uskyldig når det gjelder å forme meg, du heller.

Du har formet fingerne mine ved å legge blyanten i min hånd, og klemme hånden din rundt den. Den lille hånda i den store trygge. Du skjøv meg videre der jeg satt fast i matte, formet søvnmønsteret mitt ved å synge meg til drømmeland hver kveld, humoren min med de rare figurene du tegnet og ansiktet mitt med tusen klemmer. Der er ikke utformingen helt ferdig enda, er den vel?
Klemme mer :- )
Unnskyld for at jeg ikke har kjøpt eller laget farsdagsgave til deg i år, men jeg så hvordan du lo da jeg fant frem Dulmer i dag. Du trenger liksom ingen fysisk gave for å bli glad, du. Mamma fortalte meg, nesten litt fortvilt, hvordan du lo og knegget i timesvis etter jeg nevnte Dulmer på bloggen i flamingoinnlegget.
Haha, husker du hvor lenge vi holdt på med den bamsen?
Hvor utrolig stygg den er, hvordan den knirket, hvordan den stirret, vær hilset, og vi holdt det gående i flere uker – til mammas store fortvilelse.
Og nå blir hun fortvilt igjen, fordi jeg bringer Dulmer tilbake i showet.
Det er en jævlig stygg bamse, men i mine øyne er den perfekt fordi den minner meg om oss to.
Og vi bare smiler.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da Dulmer ble kongen, men jeg husker da jeg var rundt 6 år.
Da sykdommen begynte.
Vi gikk i den oppoverbakken, vi hadde vært på sykkeltur sammen og leide de ved siden av oss.
Jeg var så liten og sliten at å sykle opp ikke var et alternativ.
Jeg gikk på høyre side av deg, og tittet forundret på beinet ditt.
Du slepte det liksom etter deg, minnet meg om en hund som var halt.
Jeg tror jeg spurte, husker ikke svaret, men du smilte.
For meg var pappas smil nok.
Hvis du var glad, var alt bra. Smil!
Det var kanskje ikke så bra allikevel, diagnosen ble stilt, men oppi alt som ikke var så bra har du alltid vært en umenneskelig verdensmester. (Ja, litt sånn som meg) Måten du behersket og blidt fortalte meg hva jeg kunne gjøre for å hjelpe deg da du hadde falt på gulvet, i tiden før du satt deg ned for godt. For meg var det tøft å se deg så hjelpeløs, til tider uutholdelig. Hver gang jeg hørte høye dunk fra andre deler av huset, fikk jeg en ubehagelig klump i magen. Men du forvandlet det vanskelige om til erfaringer jeg har vokst på, i stedet for å la det bryte meg ned. Jeg husker spesielt på badet i 2. etg., en kveld mamma ikke var hjemme.
Du var så rolig.
Jeg var så… 10 år.
Med en sønn på 14 og en datter på 10, med et smil om munnen og en beroligende stemme, klarte de spinkle armene våre på mirakuløs vis å få deg opp igjen.
Og den letta stemningen etter et fall var alltid så god!
Eller da du lå på stuegulvet da jeg kom først hjem fra skolen en dag, og begge forstod at her var det ingenting jeg kunne gjøre. Du tok det med et smil, foreslo at jeg kunne legge et pledd under deg så det harde gulvet ikke plaget deg mer. Jeg kom med pledd og pute, mamma var på vei, og du sendte meg avgårde til stallen med et smil.
Du har vært et skjold, pappa.
Du lot aldri sykdommen knuse familien din.
Det er ditt verk at jeg har blitt så sterk.
Tusen takk.
Pappa pappa pappa! Jeg er så glad i deg.
Du ble standaren min for hva en pappa er, for hvordan en pappa skal være.
En pappa for meg, måtte ha krykker.
Jeg husker fremdeles på barneskolen, det var foreldremøte eller avslutning eller… Det kom iallfall flere fedre, og jeg tok meg selv i å bli forundret over at de ikke hadde krykker? De gikk på egne bein, det var så rart.
Det var en merkelig følelse.
Jeg husker jeg stjal krykkene dine og hoppet fornøyd rundt i skolegården.
Og jeg var stolt.
Når jeg tenker på det nå, var det ikke oppmerksomheten fra de andre barna jeg fikk pga krykkene jeg var stolt over.
Det var deg.
For med eller uten krykker, rullator eller rullestol, du har alltid vært faren min.
Jeg er den eneste i verden som kan si «pappaen min er mye sterkere enn pappaen din» og virkelig mene noe med det.
De andre fedrene kan kanskje skyte en elg, muligens løfte tresifret antall med kilo og sikkert skru sammen en seng fra Skeidar.
De slår ikke deg, pappa.
Du kan bære en tung, kronisk sykdom, og du gjør det med glimt i øyet.
Det er det som er styrke.
Åååh, pappa da 🙂 Du har alltid vært verdens beste, og jeg elsker deg.
Et par bokstaver kan ikke endre på det.

Gratulerer med farsdagen, og tusen takk for at du er som du er. Hjerte.

*fast forward

3 kommentarer

  1. Dette var et veldig fint innlegg! Fikk tårer i øynene her jeg sitter. For en inspirerende pappa! <3

  2. For en SKATT av en far og IKKE MINST et far-datter-forhold. Griner litt, jeg.

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *