Får barna høyere utdannelse av norske offiserer med våpen?

Hei. Jeg blir veldig provosert over det du sier om Afghanistan. Du sier at den afghanske befolkningen er verdt å kjempe for. Men er krig den riktige måten å få fred? Har den afghanske sivilbefolkningen bedt om hjelp fra vesten og NATO? Jeg er ikke i tvil om at Regjeringen i Afghanistan er korrupt, når de ber om hjelp, er det vanskelig å tro at det er folkets ønske. Det er ikke vanskelig å se at folket ikke er enig i regjeringens politikk, Taliban vokser og vokser, selv nå som krigen går inn i sitt tiende år!

Hva skal du gjøre for kvinnefrigjøring (som blir brukt som et eksempel på hvorfor vi er der), som ikke kvinnene der kan gjøre selv? Får barna høyere utdannelse av norske offiserer med våpen?

Heej, provoserende spørsmål også…. Siden det var meg du egentlig stilte spørsmål til, skal jeg svare kort før jeg slipper til Mikke, som ER i Afghanistan og kan svare bedre enn hva jeg kan.

JA,

de er verdt å kjempe for. Jeg er for at vi er der nede, fordi vi gjør SÅ mye mer enn det media forteller resten av Norge at vi gjør. De fokuserer bare på selve krigen og elendigheten, fordi det er det som gjør at avisene selger, de skriver aldri om alt det positive vi har fått til der nede.

Jeg har møtt et tosifret antall afghanere i Norge, i forbindelse med at fotballlaget fra Faryab-provinsen, Faryab United, var her i august og deltok på Norway Cup. Dere kan lese om opplevelsene mine med dem HERog HER.

Som representater for det norske Forsvaret, ble vi invitert på stor middag av norske afghanerne som jobbet rundt laget. Det var så hyggelig! Jeg satt og spiste nydelig afghansk mat, ante fred og ingen fare, og så kommer det en tolk bort og forteller meg at de kvinnene som hadde kommet – hadde kommet for min skyld. Jeg satt maten i halsen og… Herregud. Det var helt surrealistisk, jeg ble dødsnervøs og følte nesten skam for at jeg ikke hadde gjort noe for dem enda. Jeg gikk bort til kvinnebordet (de sitter på EGET kvinnebord, selv i Norge, fordi kulturen deres er sånn mot kvinnene, så hva du mener med at de kan frigjøre seg SELV lurer jeg veldig på) og slo meg ned og pratet. Det var et utrolig sterkt møte, jeg ble både stolt, rørt og enda mer sikker på at Afghanistan kaller. De fikk liksom ikke takket nok for at vi er i landet deres og de fortalte om hvor sykt mye bedre det hadde blitt der i forhold til det det var da de flyttet derfra. Kvinnene tok helt av med kameraer, det var tydelig at en jente i uniform var som tatt helt ut av en annen VERDEN for dem. Jeg har aldri vært stoltere av å bære uniform, og jeg har aldri vært sikrere på at i den uniformen skal jeg gjøre mitt for at Afghanistan skal bli et bedre land å leve i. En dag skal afghanske 20 år gamle jenter også kunne bære uniform og være i stand til å gjøre noe for landet. Har den afghanske sivilbefolkningen bedt om hjelp fra vesten og NATO? Det kan jeg ikke svare på, men alle afghanerne jeg har pratet med er takknemlige for at vi er der og har sagt at det har blitt et bedre sted å være. Det holder for meg.

Om barna får høyere utdannelse av norske offiserer med våpen er det mest idiotiske spørsmålet jeg har fått, selvfølgelig får de ikke det?? Men de får høyere utdannelse på de skolene vi er med på å bygge, de skolene ingen får høre om fordi det ikke har noe med krig, drap og bomber å gjøre.

Nå gir jeg ordet til han som kan svare:

«Hei Hannah!

Jeg så du stilte noen spørsmål til Marie angående Afghanistan, og tok meg friheten til å skrive noen svar. Først vil jeg bare si at jeg blir noe provosert over spørsmålene, men jeg blir ikke sur på deg. Det er ikke din feil at du ikke vet hva vi gjør her nede, eller hvordan kulturen er i dette landet.
Du starter godt, med å nevne at den afghanske befolkningen er verdt å kjempe for. Personlig mener jeg i absolutt høyeste grad det. Denne befolkningen er undervurdert på alle måter. De har sine særheter, men det er jo egentlig bare andre måter å gjøre ting på. Hvem er vi til å kritisere dem for det? De får til det de prøver på, om så med metoder vi ikke kunne tenke oss å bruke selv. Jeg kjemper gjerne for disse menneskenes rett til å leve.

Deretter går du inn på en sak som du ikke helt forstår. For at konseptet fred skal finnes i utgangspunktet, må vi ha en motsetning – krig. Det er dog ikke det jeg ville si. I mange tiår har Afghanistan vært sterkt preget av krig. Både borgerkrig og konvensjonell krig. Etter at Sovjetunionen måtte gi opp kampen og trakk seg ut ble det en maktkamp mellom de forskjellige gruppene som sloss mot kommunistene. Etter noen år med borgerkrig satt Taliban med makta. Etter hvert ble det tydelig at dette var en gjeng som ikke ville befolkningen sin vel. I tillegg huset de Al-Qaida, som du sikkert vet hvem er.

Jenter fikk ikke gå på skole, kvinner mistet generelt alle rettigheter, menn måtte ha skjegg og så videre. Å ha andre meninger enn den Taliban ønsket at du skulle ha var utelukket. Dette er historie som du kan lese på wikipedia. Poenget mitt er at man ikke kan fjerne slike mennesker fra makta med fredelige løsninger. Verdens befolkning gjorde det også klart at man ikke ville sitte og se på at millioner av mennesker ble behandlet som dritt. Noen måtte gjøre noe. Etter 11. september fikk plutselig USA veldig lyst til å rydde opp her. Man så at landet også kunne utgjøre en trussel for resten av verden.


Apropo kvinnefrigjøringen din igjen, Hannah… Fotografen fortalte meg at mens han sto og tok bilder av barna (gutten og jenta, sammen) kom det en afghansk politimann og dyttet vekk jenta og stjal rampelyset. Alle skal ikke få, her er det guttene som gjelder. Sånn er kulturen der nede. Jenter og kvinner lever i konstant undertrykkelse fra de blir født, så IGJEN lurer jeg på; hvordan tenker du at de skal kunne frigjøre seg selv? Sånn, fortsett du, Mikke:

Krig ble altså løsningen. Du kan ønske så mye du vil at man bare kunne sende Taliban en blomsterbukett og et kort med «Kan ikke dere bare være snille med de andre i landet deres? Det gir så dårlig karma å være slem. PS. Jeg vil gjerne at du sender kompisen din, Osama, over hit. Vi vil fortelle ham hvor slem han har vært.» Jeg vet ikke med deg, men jeg tror ikke det ville hjulpet så mye. Etter at Taliban så ble fjernet fra makta måtte man finne noen som kunne styre landet. Man kunne selvfølgelig ikke valgt en amerikaner. Vi skjønner alle at det måtte bli en afghaner, men så kan man tenke litt til. Hvem i dette landet, med en viss form for utdanning og støtte i befolkningen er det som ikke har gjort noe som kan kalles korrupt. Hmmm… Ingen! Karzai var det nærmeste man kom.

Denne fyren innså likevel at han ikke kunne holde Taliban fra makta på egen hånd. Hadde USA sett seg ferdig på dette tidspunktet ville det gått kort tid før Taliban var tilbake. Dermed har han bedt om støtte fra NATO og andre land, for å hjelpe med å stabilisere landet. Som nevnt har landet vært lenge i krig, og det inneholder mange fraksjoner med forskjellige ønsker for landets fremtid. Det bidrar ikke akkurat til stabilitet, når man i tillegg vet at det renner over av våpen i landet.

Opprørerne vi slåss mot er utspekulerte, og gjemmer seg blant de sivile. Mange av opprørerne er egentlig ikke enige med det Taliban en gang sto for heller. De bare ser sin mulighet til å få støtte av en større organisasjon, og kjempe mot en felles fiende. Dette er gjerne folk som driver med smugling, opiumsproduksjon eller annen luguber virksomhet. Mesteparten av heroinet i verden har sitt opphav i dette landet, forresten. Og så er det jo en gang sånn at vi ikke er så mange her. Hvis ikke hukommelsen min er helt feil hadde tyskerne på det meste 400.000 soldater i Norge for å holde styr på 3 millioner nordmenn. Her har vi litt over 100.000 soldater som skal holde styr på over 30 millioner afghanere, i et enda vanskeligere terreng enn det Norge var.
Et av problemene som da oppstår er at Taliban får en større tilstedeværelse hos lokalbefolkningen. De bor jo tross alt der, og kan plage befolkningen hver dag. Se for deg dette: På tirsdag ettermiddag kommer det noen snille mennesker fra ISAF kjørende i bilene sine, og hilser høflig på deg og de eldre i landsbyen din. På kvelden legger de seg og sover litt utenfor landsbyen, og onsdag morgen kjører de videre. Samme kvelden kommer en eller annen slektning, som også er opprører til byen. Han truer deg og de andre, og krever å få flere rekrutter til gjengen sin. Han vil ha sønnen din på 16 til å kjempe mot de onde hedningene fra vest. Dersom han ikke får det, blir konsekvensene som regel ting du ikke vil se for deg. Dette er folk som ikke skyr noen midler. Han blir der i flere uker, til neste gang ISAF kommer. Da stikker han bort i noen dager, før han igjen kommer tilbake når ISAF har dratt.

Dette er hverdagen for mange afghanere. Kunne du ha gått ut og sagt offentlig i denne landsbyen at du hatet Taliban som pesten OG koleraen på en gang? Det er egentlig et veldig enkelt valg, og dessverre går det i Talibans favør. I tillegg er de jo fast bestemt på at du ikke skal stemme når det er valg. Ser de blekk på fingeren din, skal du ikke se bort fra at de kapper den av.
Noe sier meg at dette landet generelt har lavere valgdeltakelse enn stortingsvalget i Norge..
Du spør også noe om kvinnefrigjøring. Enten er det bare jeg som ikke forstår spørsmålet ditt, ellers har du ikke helt fulgt med i timen. Her i landet kan ikke kvinnene marsjere nedover gata, kaste burkaen og kreve sine rettigheter med store, flotte plakater. De trenger først og fremst en regjering som gir dem grunnleggende rettigheter, som skolegang og arbeidsplasser, og denne regjeringen trenger noen som sørger for sikkerheten. Deretter kommer ting av seg selv etter lang, lang tid. Man kan ikke snu et helt lands kultur på hodet etter 10 år. Vi brukte noen tusen år fra vi slo damene i hodet med klubber og dro dem inn i hulene våre, til at vi i dag er et av verdens mest likestilte land. Ting tar tid.

Det siste spørsmålet er jeg derimot helt forvirret av. Tror du vi drasser med oss store, skumle våpen inn på barneskoler for å undervise i stridsteknikk? Her i Meymaneh har de barneskoler, med afghanske lærere, som lærer dem å lese/skrive, og leke litt med tall. En vanlig skole. Rundt i byen patruljerer det afghanske politiet, som er trent blant annet av norsk politi (der har min far selv bidratt mye, og det er jeg stolt av). Utenfor der igjen er det afghanske militære styrker som sørger for at Taliban ikke slipper til i byene. Disse samarbeider vi mye med, og målet vårt er at de etter hvert skal kunne sørge for sikkerheten på egen hånd. Først da kan man snakke om å trekke de utenlandske militære styrkene helt ut. Trekker man seg ut nå er alt halvgjort, og da hadde vi ikke trengt å gjøre noe i utgangspunktet. Skal man gjøre noe, må det gjøres skikkelig, og det tar fortsatt noen år til.

En liten sidenote om hjelpeorganisasjoner er at de selvfølgelig er en nødvendighet her. Jeg ser det fra en soldats perspektiv, og har kun fokus på min jobb. Noen skal jo også jobbe med de sivile, og hjelpe dem på andre områder enn akkurat sikkerhet. De må bare venne seg til at de av og til må samarbeide med militære styrker, for ikke å bli utsatt for farer selv.

-Mikke»

Senere skal dere få lese om hvordan det har vært for en 21 år gammel soldat å utsette familie og kjæreste for den redselen og de tankene som oppstår når en nær og kjær reiser ut i krig.

Fantastisk å lese at dere er interessert i å høre mer om Afghanistan, forresten. Alle hjerter gleder seg! God lørdag så lenge, jeg skal ut i Tiger’n i kveld og feire noe av det beste jeg vet; SEHER 21 ÅR OG VM <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *