det går over

Dere vet den følelsen av at ALT du gjør dreier seg om h*n? At humøret ditt totalt avhenger av alt h*n sier og gjør, uten at h*n vet det? Når du tar deg selv i å konstant ransake hodet ditt for å finne den minste grunn til å sende h*n en melding? Mobilen er aldri langt unna, du er livredd for å misse et anrop eller sms. Tilgjengelighet. Vet dere? Den følelsen av at hvert eneste sminkestrøk er for h*n, at hvert eneste hårstrå på hodet plasseres strategisk for å imponere h*n? Forfengelighet. Alt du finner på for å bli lagt merke til…. Alle kjolene du ser på i butikken blir scannet opp og ned, og opp igjen, for å prøve å komme frem til et svar på om du ville sett bra ut i den, i h*ns øyne. Er den bra nok til at h*n kanskje snubler litt? Trenger ikke falle helt, det holder å snuble. Bare så vidt det er….

Du vakler som et føll. Kjemper en intens kamp mot deg selv hver gang du er full, for å stoppe deg fra å ringe h*n eller sende en dårlig gjennomtenkt melding, vet dere den følelsen? Det føles håpløst. Den følelsen av å se at mobilen din lyser 1 melding mottatt, og at i neste øyeblikk blir du livredd for skuffelsen du VET kommer når du oppdager at det ikke var fra h*n. Den følelsen av at tolv svaner flakser innvendig bare h*n dukker opp i øyekroken, måten resten av verden liksom fader ut når h*n er i nærheten. H*n er så pen, hvorfor er h*n det? Du forbanner deg selv, gang på gang, for at du lot deg sjarmere så lett. Du er jo egentlig ikke så svak… Er du?
Du tvinger deg selv til å late som alt er fint fordi du vet at det ikke passer seg å føle det du gjør. Passer ikke nå, passer ikke, aldri. Idiot. Måten du fullbooker og dobbeltbooker deg på, 7 days a week, bare for å forhindre at du har tid til overs, tid til overs betyr tid til å tenke.
På h*n.
Du tar deg selv i å sårt dele opp alt h*n skriver, du prøver forgjeves å tyde koder og tolke skjulte budskap du innbiller deg at beskjedene h*ns har. Bryter ned hvert eneste ord og forsøker å lese mellom linjene, i håp om å finne…. Hva som helst. Usynlige tegn på at han liker trynet ditt. Det er patetisk. Måten du kaster blikk i h*ns retning og krysser fingrene for at solbrillene skjuler hva som brenner seg inn på netthinnen din akkurat idèt h*n snur seg i din retning. Du blir bedre og bedre på å holde fasaden. Du inviterer en stemme inn i hodet ditt som forteller deg igjen og igjen at følelsene dine er ren innbilning. Det er bare noe du innbiller deg, dust. Du tror du føler, men du gjør ikke det. Du innbiller deg det, jeg lover deg, det ER ren innbilning. Hjertet ditt prøver å si noe annet, men du holder deg for ørene. Hold kjeft a hjerte. Follow your heart, even though it’s on your left – it is always right. Det skulle aldri bli sånn her. Ikke h*n. Du prøver å overse det. Måten det svir bak ribbeina når du, et våkent øyeblikk, innser at det aldri kommer til å bli h*n.

Den j*vlige følelsen av at alt avhenger av en annen person, og at h*n virkelig ikke har en anelse. Vet dere den følelsen? Poenget er at den følelsen er noe dritt. Generelt sett altså :- ) Ikke at jeg vet noe om den, for jeg er kald og hjerteløs, blid og glad!


Nei hvem er det jeg prøver å lure, jeg snakker selvfølgelig om følelsene mine for kirsebærtr…… F you. Det går over.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *